IFRS 9 og ikke-finansielle kontrakter

Kontrakter for kjøp eller salg av ikke-finansielle gjenstander, som kan gjøres opp netto finansielt og som ikke er for «eget bruk», skal i tråd med prinsippene i IFRS 9 Finansielle instrumenter regnskapsføres som om de var finansielle instrumenter. Slike kontrakter vil i de fleste tilfeller bli omfattet av IFRS 9s definisjon av et derivat, og skal derved regnskapsføres til virkelig verdi med verdiendringer over resultatet.

«Eget bruk» for kraftkontrakter

En utfordring i vurderingen av kraftkontrakter er at kraft i begrenset grad kan lagres. Kontraktvolumer som ikke blir brukt innenfor en snever tidshorisont, må derfor selges i markedet. Dette i motsetning til andre varer med mer fysisk substans, hvor leveranser kan lagres til selskapet har behov for dem. Salg av kontraktvolumer utover visse nivåer medfører at en kjøpskontrakt ikke kan vurderes å være til «eget bruk», siden volumene tross alt ikke brukes. Når volumene ikke er tilstrekkelig tilpasset selskapets bruksbehov, må kontraktene derved regnskapsføres under IFRS 9 som om de var finansielle instrumenter. Dette vil gi volatilitet i regnskapene, noe som de fleste regnskapsavleggere vurderer som uheldig.

Tradisjonell kraft

Tradisjonelt sett har kraftproduksjon vært regulerbar i den forstand at produksjonen kan justeres i tråd med etterspørselen. Dette gjelder også store deler av norsk vannkraftproduksjon, hvor vannmagasiner fungerer som buffer mellom tilgang og uttak av vann. Når kraftproduksjonen er regulerbar, kan kontraktvolumet tilpasses kjøpers behov. En industribedrift med døgnkontinuerlig produksjon og jevnt forbruk hver time og hver dag gjennom året kan for eksempel inngå en langsiktig kraftkontrakt med jevne leveranser tilpasset selskapets bruksbehov.

Naturavhengig kraft

Produksjonen av sol- og vindkraft har vært økende i mange regioner globalt, og det observeres at selskaper i økende grad inngår langsiktige avtaler for kjøp av fornybar kraft, gjerne i ledd i selskapets kommuniserte miljøstrategi. I Norge har ikke denne utviklingen vært like markant, men også her har vi fått betydelig produksjon av vindkraft.

En kontrakt for kjøp av sol- eller vindkraft vil typisk gjelde kjøp av hele eller en andel, for eksempel 30 pst., av produksjonen fra et gitt anlegg for en lengre tidsperiode, ofte 10 til 30 år. Produksjon av sol- og vindkraft er ikke regulerbar, men avhenger av om solen skinner og av hvor mye det blåser. Dette skaper utfordringer for «eget bruk»-vurderingen av slike kontrakter. Det er vanskeligere å sikre at leverte volumer står i forhold til selskapets bruksbehov, når volumene avhenger av sol og vind.

Snevert virkeområde

Standardendringene har anvendelse bare for kontrakter som gjelder, eller refererer til, naturavhengig kraft. Dette er kontrakter som eksponerer et selskap mot variabilitet i et underliggende volum av kraft på grunn av at kilden til kraften er produksjon som avhenger av ukontrollerbare naturforhold. En eksponering mot variable volum som skyldes naturforhold, er typisk for fornybar kraft fra kilder som vind eller sol. Virkeområdet omfatter både fysiske og finansielt oppgjorte kraftkontrakter med en slik naturavhengighet. For finansielt oppgjorte kontrakter er endringene vedrørende sikringsbokføring mest aktuelt, da finansielt oppgjorte kontrakter ikke kan være «eget bruk»-kontrakter.

IASB har utformet endringene snevert for å unngå utilsiktede konsekvenser. Endringene skal i tråd med dette ikke anvendes analogt for andre kontrakter eller transaksjoner. Endringene får altså ikke anvendelse for forhold som regulerbar vannkraft eller kraft generert fra biobrensel. Selv om dette også er fornybar energi basert på naturlige kilder, er ikke produksjonen direkte naturavhengig.

«Eget bruk» for naturavhengig kraft

Når leveransene av kraft er naturavhengig, kan leveransene være større enn hva selskapet trenger i noen perioder og lavere i andre perioder, selv om totalvolumet er tilpasset selskapets bruksbehov sett over tid. Endringene medfører at når et selskap skal vurdere «eget bruk» for naturavhengige kraftkontrakter, må selskapet vurdere om det har vært, og fortsatt forventer å være, en netto kjøper av kraft over kontraktsperioden. Et selskap vil være en netto kjøper hvis det kjøper tilstrekkelig store volumer av kraft i markedet til å motvirke salg av ubrukte volumer, i det samme markedet som de solgte kraften i. Vurderingen av om selskapet er en netto kjøper, skal gjøres basert på tilgjengelig informasjon og over en rimelig tidshorisont, hvor tidshorisonten ikke kan være lengre enn 12 måneder.

IASB klargjør også at dersom markedet tilbyr alternativer til å selge ubrukt kraft, for eksempel om lagringsmuligheter blir tilgjengelig, så vil ikke endringene i «eget bruk»-vurderingen som følger av standardendringen, kunne anvendes. Dette henger godt sammen med at en sentral begrunnelse for endringene var manglende lagringsmuligheter for kraft.

Naturavhengig kraft og sikringsbokføring

IFRS 9 krever at sikringsobjektet som utpekes i et sikringsforhold, er et spesifisert (fast) nominelt beløp eller volum. Når en kontrakt med et naturavhengig variabelt volum utpekes som sikringsinstrument i en sikring av et fast volum, vil det oppstå ineffektivitet, og i enkelte tilfeller vil variabiliteten kunne være så stor at sikringsbokføring ikke kan benyttes. Denne situasjonen kan for eksempel oppstå når en kraftkjøpskontrakt er virtuell, det vi si uten fysisk levering til kjøper, og denne kontrakten, som blir omfattet av IFRS 9s definisjon av et derivat, ønskes utpekt som sikringsinstrument.

For å avhjelpe dette endres IFRS 9 slik at en kraftkontrakt som refererer til naturavhengig kraft, kan utpekes som sikringsinstrument i et sikringsforhold hvor et variabelt fremtidig kraftvolum er sikringsobjekt. Det variable volumet som sikres, må sammenfalle med det variable volumet naturavhengig kraft som forventes levert av produksjonsanlegget som sikringsinstrumentet refererer til. Øvrige krav til sikringsforhold i IFRS 9 gjelder, inkludert at de sikrede fremtidige transaksjonene må være svært sannsynlige. Dette innebærer at det variable volumet som sikres, må ligge innenfor det totalvolumet som anses for svært sannsynlig å inntreffe. I endringene angis det imidlertid at når kontantstrømmene til en kontrakt som er utpekt som sikringsinstrument er betinget på at de fremtidige transaksjonene som er sikret, inntreffer, så er det en presumsjon at disse fremtidige transaksjonene er svært sannsynlige. Det siste er spesielt relevant når produsenter har salgskontrakter for naturavhengig kraft regnskapsført som derivater, med egen produksjon som underliggende volum, og ønsker å utpeke disse som sikringsinstrumenter for det produksjonsvolumet som derivatene refererer til.

Opplysninger

IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger endres slik at det kreves opplysninger om kontrakter som holdes utenfor virkeområdet til IFRS 9 på grunn av endringene. Dette omfatter opplysninger om kontraktsmessige forhold, opplysninger om ikke innregnede kontraktsmessige forpliktelser, og kvalitative og kvantitative opplysninger om kontraktenes innvirkning på finansielle resultater. For sikringsinstrumenter omfattet av endringene gjelder ytterligere krav til disaggregert informasjon.

Anvendelse og overgangsregler

Endringene skal anvendes for regnskapsperioder som starter 1. januar 2026 eller senere. Endringene kan tidliganvendes, men ikke for regnskapsperioder som starter før endringene ble publisert. For bruk innen EU og Norge må endringene også godkjennes.

Endringene knyttet til «eget bruk» skal anvendes retrospektivt, mens endringene vedørende sikringsbokføring skal anvendes prospektivt. Det er ikke krav om omarbeiding av sammenligningstall, og omarbeiding er bare tillatt om det kan gjøres uten bruk av «etterpåklokskap». Endringene i IFRS 7 skal anvendes samtidig som endringene i IFRS 9.