Fradragsrett for tap på fordring mellom nærstående – høringsforslag fra Finansdepartementet
I mai sendte Finansdepartementet et høringsforslag om å innføre en fast tidsperiode på 12 måneder for hvor lenge tap på kundefordringer mellom nærstående selskap kan stå uoppgjort før tapsavskjæringsreglene for ordinære fordringer og rentefordringer kommer til anvendelse. Det ble også foreslått en presisering av når en fordring er å anse som endelig konstatert tapt.
Partner RSM Advokatfirma AS

Senioradvokat RSM Advokatfirma AS

Gjeldende rett
Det er i utgangspunktet fradragsrett for tap på utestående fordringer eid i virksomhet. Unntak fra dette gjelder for tap som oppstår på fordringer som selskap har til et nærstående selskap, jf. skatteloven § 6-2 (3). Regelen er ment å sikre symmetrisk skattemessig behandling av gevinst og tap etter innføringen av fritaksmetoden. Unntak fra dette igjen gjelder for fordringer mellom nærstående som oppstår som følge av partenes ordinære forretningsmessige drift, for eksempel kundefordringer. For slike fordringer gis det som hovedregel fradrag for tap også mellom nærstående selskap. Det samme gjelder under visse forutsetninger også for rentefordringer, jf. skattelovforskriften § 622 (2) b. Det foreligger ikke de samme tilpasningsmuligheter for slike fordringer som for kapitalisering av selskaper innenfor samme konsern.
Merverdiavgiftspliktige virksomheter har i utgangspunktet rett til å tapsføre merverdiavgift på kundefordringer som går tapt, jf. merverdiavgiftsloven § 4-7 (1). Anses fordringen å ha endret karakter til investering eller lån, faller imidlertid denne retten bort.
Dersom kunde- og rentefordringer mellom nærstående blir stående uoppgjort over lang tid, vil de kunne få preg av å være ordinær finansieringsbistand eller lån. Både i skatte- og merverdiavgiftsretten er det etablert rett at tap på det som reelt har utgjort ordinær finansiering, ikke omfattes av retten til å kreve fradrag for tap på kundefordringer.
Fra hvilket tidspunkt en kundefordring kan anses å ha endret karakter til ordinær finansieringsbistand eller lån, er per i dag basert på en skjønnsmessig vurdering. I praksis har momenter som har inngått i denne vurderingen vært blant annet om kreditor velger å unnlate å innkreve fordringen på ordinært vis, misligholdets lengde, om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig og om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til øvrige debitorer.