Bakgrunnen for saken

If Skadeforsikring hadde driftsforsikringene til to norske selskaper som drev med produksjon av smolt til oppdrettsnæringen. Smolt-selskapene var eid av et russisk selskap, og selskapene ble i 2022 rammet av sanksjoner mot hovedeieren i det russiske selskapet. Selskapene ble i 2023 overdratt til et norsk holdingsselskap som var eid av en person som hadde vært i ledelsen og styrene i selskapene. Forsikringsselskapet varslet avvikling av kundeforholdet til selskapene og begrunnet det med klare indikasjoner på at overdragelsen ikke var reell og at kundenes opplysninger om reelle rettighetshavere derfor ikke var riktige.

Nødvendige kundetiltak må gjennomføres også når det er byrdefullt eller kostnads-krevende

Høyesterett påpeker i likhet med lagmannsretten at det kreves mye av den rapporteringspliktige før det kan konkluderes med at kundetiltak ikke kan gjennomføres. Det er en høy terskel for avvikling:

«Terskelen for avvikling følger av ordene «ikke kan gjennomføres». På bakgrunn av det jeg har gjengitt fra forarbeidene, er min forståelse at rapporteringspliktige må ha brukt de nødvendige og tilgjengelige ressursene som risikoen tilsier, selv om dette er byrdefullt eller kostnadskrevende. Det gjelder med andre ord en høy terskel. […] I denne sammenheng nevner jeg at den rapporteringspliktige ikke på generelt grunnlag kan avvise eller avvikle høyrisikokunder. I slike tilfeller skal det i stedet gjennomføres forsterkede kundetiltak.»

Finanstilsynet gir uttrykk for det samme i sin veileder til hvitvaskingsloven (rundskriv 4/2022) kap. 5.1.

Alle deler av kundetiltakene må kunne gjennomføres

Høyesterett understreker samtidig at alle kravene som stilles til kundetiltak i hvitvaskingsloven må kunne gjennomføres, inkludert identifisering av reelle rettighetshavere. Høyesterett deler ikke lagmannsrettens vurdering om at avviklingsplikten etter hvitvaskingsloven er forbeholdt tilfeller der risikoen ikke lar seg avdekke:

«Slik jeg forstår lagmannsrettens rettslige tilnærming, er den basert på en mer overordnet vurdering av risikoen for hvitvasking og ikke på vilkårene for avviklingsplikt som følger av ordlyden i § 24 fjerde ledd. Således er avviklingsplikten, slik den er formulert av lagmannsretten, ikke knyttet til de forpliktelsene som den rapporteringspliktige etter loven har til å gjennomføre kundetiltak som ledd i løpende oppfølgning.

[…] Når lagmannsretten her uttaler at den ikke utelukker at det ville vært nødvendig med videre undersøkelser av reelle rettighetshavere, må det forstås slik at identifikasjon av reelle rettighetshavere ikke er et påkrevd kundetiltak. Som jeg har redegjort for, følger det imidlertid av § 13 at reelle rettighetshavere skal entydig identifiseres.»

Høyesterett mente at lagmannsretten ikke kunne ta stilling til avviklingsplikten uten å ha avklart, i det minste på overordnet nivå, hvilke kundetiltak som kreves. Det vil si hvor grundige undersøkelser den rapporteringspliktige har plikt til å gjennomføre i lys av risikoen for hvitvasking eller terrorfinansiering.

Til den aktuelle vurderingen av om selskapene var reelt overdratt til ny eier, viser Høyesterett til Prop. 40 L (2017–2018) der det står at ytterligere undersøkelser normalt vil være nødvendig «dersom rapporteringspliktig er i tvil om at en identifisert person faktisk har tilstrekkelig kontroll eller innflytelse, eksempelvis fordi vedkommende fremstår som en stråmann».

Høyesterett konkluderte ut fra dette med at lagmannsrettens lovtolkning var feil, og opphevet avgjørelsen om å forby If Skadeforsikring å avvikle driftsforsikringene.

Innhenting av dokumentasjon må være saklig begrunnet

Høyesteretts avgjørelse får tydelig frem at plikten til kundetiltak innebærer at det både må avklares hvilke opplysninger om kunden som skal innhentes og hvor grundige undersøkelser som kreves. For Høyesterett var det ikke nødvendig å gå inn på hvor omfattende dokumentasjon mv. som kan kreves av kunden opp mot avviklingsplikten. Finanstilsynet uttaler i sin veileder at dette må være saklig begrunnet ut fra risikoen:

«Rapporteringspliktige kan gjennomføre kundetiltak som den rapporteringspliktige vurderer som nødvendige ut fra en risikobasert tilnærming. Kundetiltakene må være forholdsmessige ut fra risikoen som kunden representerer. Rapporteringspliktige har ikke anledning til å innhente mer informasjon om kunden enn det som er nødvendig etter regelverket.

Ved gjennomføring av forsterkede kundetiltak vil den rapporteringspliktige ha anledning til å be kunden om all relevant informasjon om forholdene som ikke er besvart eller dokumentert tilfredsstillende. Grensene for hvor langt man kan gå i undersøkelser knyttet til gjennomføring av kundetiltakene, begrenses av hva som kan sies å være saklig begrunnet i den konkrete risikoen kunden representerer.»

Høyesterett går ikke konkret inn på forholdet mellom ytterligere kundetiltak/undersøkelser og avviklingsplikt i tilfeller der den rapporteringspliktige anser at det ikke kan festes lit til de opplysningene som kunden har gitt. Etter min vurdering vil klare indikasjoner på at kunden bevisst har gitt feilaktig eller ufullstendig informasjon som er nødvendig for å oppfylle kravene til kundekjennskap og som er forsøkt avklart med kunden, innebære at kundetiltak ikke kan gjennomføres og at det dermed er avviklingsplikt. I et slikt tilfelle mener jeg det ikke vil hjelpe at opplysningene ev. kunne verifiseres fra andre kilder.

Avsluttende kommentarer

Saken illustrerer betydningen av konkrete risikovurderinger av kundene som tar i betraktning indikasjoner på særlige risikoforhold, inkludert når det fremstår uklart hvem som eier eller kontrollerer kunden. Det kreves mye av den rapporteringspliktiges undersøkelser for å avklare eierfold mv. når risikoen er høy. Høyesteretts avgjørelse må etter mitt skjønn forstås slik at avviklingsplikten inntrer hvis kunden ikke besvarer spørsmål fullstendig eller legger frem etterspurt dokumentasjon, når dette er saklig begrunnet i en konkret risikovurdering knyttet til pliktige kundetiltak etter hvitvaskingsloven.