Bakgrunn og formål med den nye leasing-standarden

IFRS 16 ble implementert i EU og Norge fra 2019. Tidligere hadde bedriftene stort sett ikke leieavtaler (leasing) i balansen, men nå skal leasing-avtaler balanseføres som eiendel og som forpliktelser, lik nåverdi av kontraktsfestede fremtidige leiebetalinger. I resultatet kostnadsføres nå avskrivninger på leasingeiendelene og kalkulatorisk rente av «leasinglånene». Tidligere utgiftsførte man årlig leasingleie som en driftskostnad som inngikk i EBITDA.

Den nye regnskapsstandarden kom etter lengre tids diskusjon, blant annet etter betydelig press fra tidligere styreleder for IASB (international Accounting Standards Board, som utgir IFRSene); Sir David Philip Tweedie. I en ofte sitert tale i 2008 sa han: «… en av mine store ambisjoner før jeg dør er å fly i et fly som er på et flyselskaps balanse.» Hans bemerkning var motivert av at de fleste flyselskapene brukte operasjonelle leieavtaler som etter tidligere regnskapsregler ikke ble balanseført. IASB estimerte at totale leieavtaler i verden var verdt rundt 3,3 billioner dollar, men at mindre enn 15 % av disse dukket opp i balansen (klassifisert som «finansiell leasing» etter den tids IAS 17 og tilsvarende amerikanske regnskapsregler). I 2010 kom første utkast til ny IFRS-standard, men det gikk altså ytterlige ni år før implementering. Sir Tweedie rakk i hvert fall å oppleve det.

I rammeverket for IFRS («IASB Framework») står det at målsettingen for regnskapet er å være «useful to existing and potential investors, lenders and other creditors», og at regnskapsreglene skal utformes med det for øye. Primærbrukerne er i rammeverket definert som långivere og investorer. I denne artikkelen vil jeg drøfte om den nye leasingsstandarden faktisk er nyttig i en regnskapsanalyse når investorer skal verdsette aksjer, eller kreditorer skal vurdere kredittverdigheten til bedrifter.