Virksomhetsinndeling og forsikringsprodukter

Et forsikringsforetak kan spesialisere seg innen ulike typer forsikringer, eller inndele sin virksomhet i ulike avdelinger. Inndelingen i virksomhetsområder foretas ofte basert på typen av kunder og objekter som forsikres. Eksempelvis skiller man ofte mellom bedrifts- og privatkunder, og sjørelaterte forsikringer og andre forsikringer.

Deretter inndeles skadeforsikringsvirksomheten i ulike produkttyper. Typiske forsikringsobjekter for privatpersoner er for eksempel hus, hytte, innbo, bil eller båt. Tilsvarende for bedrifter kan eksempelvis være eiendom, kjøretøy, fabrikker eller installasjoner. I tillegg til skade på ting, omfatter skadeforsikring også forsikringsdekninger som i sin natur ligner mer på livsforsikring. Noen eksempler på dette er forsikringer knyttet til personskader i arbeidsforhold (yrkesskadeforsikring – som i Norge er pålagte forsikringer) eller ulykkes- og helseforsikringer.

Innenfor de ulike forsikringsobjektene tilbys også ulike dekninger og dekningstyper. Forsikringskunden kan påvirke hva som dekkes av mindre skader gjennom størrelsen på egenandelen, og det settes normalt en øvre grense for hvor mye som dekkes ved en skade (dekningsnivå).

Enkelte forsikringer er pålagt. For kjøretøy er man for eksempel pålagt å ha en forsikringsdekning for skade som forvoldes mot andres eiendeler og personer involvert i ulykken (ansvarsforsikring). Slike ansvarsforsikringer har ubegrenset beløp for personskader. I tillegg kan man velge i hvilken grad man ønsker å forsikre sitt eget kjøretøy – omtalt som kasko.

Forsikringsrisiko og risikostyring

I et forsikringsforetak er risikoen i hovedsak knyttet til at faktiske skadeutbetalinger blir høyere enn de forventede skadeutbetalingene som ligger til grunn for prissettingen og avsetningene i regnskapet. De ulike produktene som selges av skadeforsikringsforetakene kan inneha svært ulike risikoprofiler. For eksempel vil en bilskade typisk innebære en korthalet risiko fordi det går kort tid fra hendelsen skjer til pengene blir utbetalt og forholdet er endelig oppgjort. For andre produkttyper vil risikoen være langhalet fordi det går lang tid fra hendelsen skjer til det oppdages og/eller utbetales. Dette vil typisk gjelde for personskader knyttet til kjøretøy, yrkesskade eller uføredekninger. For slike forsikringer vil det være behov for større avsetninger i regnskapet for hendelser som ikke er meldt eller endelig oppgjort. Figuren under viser gjennomsnittlig tid fra hendelse til endelig oppgjør for ulike produktgrupper.

Videre er selskapene i mer eller mindre grad utsatt for periodiske systematiske skader (for eksempel knyttet til naturkatastrofer, uvær, perioder med spesielt glatte veier etc.) eller knyttet til spesielt store enkelthendelser som for eksempel en skade på en borerigg, en satellitt eller et kraftverk.

Risikostyring er en del av kjernevirksomheten i et skadeforsikringsforetak, og skiller gode og dårlige selskaper på kort og lang sikt. Selskapet vil kunne påvirke forsikringsrisikoen det påtar seg på ulike måter. Risikostyringen vil kunne gjennomføres som en del av inngåelsen av forsikringskontrakten («underwriting»), og etter at kontraktene er inngått. «Underwriting» handler om utvalg og utforming av produkttyper, valg av kunder/markeder og ikke minst riktig prissetting. Etter at kontrakten er inngått, må selskapene løpende følge opp resultatene i virksomheten og forsøke å motvirke effekter av moralsk hasard gjennom for eksempel aktiv rådgivning, skadeforebyggende tiltak hos kundene, holdningskampanjer, utdeling av røykvarslere osv.

Utover forsikringsrisiko har skadeforsikringsforetakene også en betydelig risiko knyttet til finansavkastning. For å finansiere fremtidige forsikringsutbetalinger har selskapene en betydelig portefølje med midler til forvaltning. Mens livsforsikringsselskapenes finansavkastning i stor grad tilfaller kundene (og dermed motsvares av endringer i forsikringstekniske avsetninger), tilfaller all avkastning i skadeforsikringsforetaket egenkapitalen. Det innebærer at de i utgangspunktet har større eksponering mot finansiell risiko til eierne. Selskapene må derfor styre sin virksomhet på en slik måte at forsikringsrisikoen og den finansielle risikoen motvirker hverandre – i den grad det er mulig. Utført på en god måte kan kapitalforvaltningen bidra til å stabilisere og dempe variasjoner i forsikringsvirksomheten.

Gjenforsikring og forsikringspool innenfor skadeforsikring

For skadeforsikringsforetak er aktiv bruk av gjenforsikring (eller reassuranse) en svært viktig del av strategien og risikostyringen. Gjenforsikring innebærer at forsikringsforetaket overfører en del av erstatningsrisikoen til ett eller flere andre selskaper, slik at flere selskaper i realiteten går sammen om å dekke en risiko. Gjenforsikring bidrar til lavere risiko knyttet til store engasjementer eller spesielle risikoer som selskapet ikke ønsker eller kan bære på egen bok. Forsikringsforetaket står imidlertid fortsatt ansvarlig overfor forsikringstakeren i henhold til forsikringsavtalen, uavhengig av om risikoen er helt eller delvis avlastet gjennom gjenforsikringen. Internasjonalt er det en rekke selskaper som har spesialisert seg på salg av gjenforsikring (har ofte «Re-» i navnet, f.eks. Swiss Re, Munich Re), men gjenforsikring kan også selges av ordinære forsikringsforetak. For forsikringsforetak som selger gjenforsikring, er denne kontrakten i prinsippet akkurat det samme som en ordinær forsikringskontrakt, selv om den normalt har andre betingelser.

Gjenforsikring bidrar til avlasting av risiko og utjevning av årsresultater, noe som medfører at premier og resultater kan holdes relativt stabile. I tillegg sikrer selskapene seg mot betydelige effekter ved omfattende enkelthendelser som for eksempel naturskader eller tap av store enkelteiendeler som for eksempel et kraftverk. Uten gjenforsikringsdekning ville selskapet i slike tilfeller risikere å ikke være i stand til å gjøre opp sine erstatningsforpliktelser. Siden gjenforsikring avlaster risikoen, vil det også kunne være et viktig element i solvenskravene, og bidrar til å redusere egenkapitalbehovet for forsikringsforetaket.

Det finnes en rekke ulike varianter av gjenforsikring som benyttes i ulik grad av selskapene. Det viktigste for regnskapsavleggelsen er imidlertid å kartlegge hvilke avgitte gjenforsikringsavtaler selskapet har, da disse presenteres på en spesiell måte i regnskapet.

Når forsikringsforetak finner det hensiktsmessig med en felles opptreden for å redusere risiko og/eller administrasjonskostnader, kan de sammen delta i en forsikringspool. Dette kan ofte være risikoer som forsikringsforetakene har til felles som for eksempel store naturskader. Deltakelse i en slik forsikringspool er derfor en annen måte det enkelte forsikringsforetaket kan redusere sin risikoeksponering på. Selskaper som deltar i en forsikringspool, forplikter seg til å overta en viss andel av risikoen inntil en øvre terskelgrense (grensen knytter seg ofte til markedsandel innenfor aktuelt risikoområde). Videre utøves koordinering og saksbehandling av poolordningen normalt av en selskapsnøytral administrasjon.^{*Forsikringspooler og reassuranse | Finans Norge.}

Forsikringsforetak benytter ofte seg av en kombinasjon av reassuranse og poolordninger.