Båtforening

Båtforeningen,*NS30/2020. et andelslag, hadde gjennom en overenskomst med kommunen bygd et kaianlegg for sine medlemmer på kommunens eiendom. Kommunen hadde stilt en del krav til foreningen for å leie ut plassen, og forbeholdt seg retten til å øve ytterligere innflytelse gjennom medlemskap i foreningens styre. Utleien var også betinget av ufravikelige bestemmelser i foreningens vedtekter.

Skattekontoret mente at foreningen hadde erverv til formål og at det derfor ikke var omfattet av bestemmelsen om skattefrie institusjoner. Det avgjørende for skattekontorets vurdering var at foretakets formål var å skaffe sine medlemmer båtplass og at formålet derfor måtte anses å gi andelshaverne private forbruksøkonomiske fordeler.*I Rt. 1927 s. 869 (Jessenløkken) er det avgjort at et boligselskap som hadde til formål å skaffe andelseierne bolig, ikke var skattefri. Høyesterett sluttet seg til denne uttalelsen fra et av byrettens medlemmer: «... man kan neppe se bort fra, at hensigten med sammenslutningen i virkeligheten er at skaffe de enkelte deltakere leilighet, altsaa et formaal av privat økonomisk art» Det å skaffe deltakerne bolig var altså et ervervsmessig formål. Det ble ikke i stor grad tatt hensyn til de begrensningene andelslaget hadde gjennom vedtekter og avtaler med kommunen.

Sekretariatet var enig med skattekontoret i at foreningen hadde som formål å skaffe medlemmene båtplass til kostpris, men la stor vekt på kommunens ønsker om at alle kommunens innbyggere skulle gis muligheten til å nyte båtlivet. Dersom foreningen ble drevet i samsvar med vedtektene, skulle ikke foreningen kunne tjene økonomisk på de aktivitetene som lå innenfor formålet.

At foreningen drev sin aktivitet med nevnte formål, fremmet interessene til både medlemmene og øvrige fastboende i kommunen. At foreningen hadde mange båtplasser og drev etter selvkostprinsippet sikret at flere ble gitt muligheten til å fremme sine fritidsinteresser, noe som også var en forutsetning for å få leie arealet fra kommunen. Det var for sekretariatet et poeng at foreningens avtale med kommunen satte klare begrensninger for båthavnen, økonomien og klare ønsker for kommunens innbyggere.

Når det gjaldt spørsmålet om foreningens medlemmer mottok privatøkonomiske fordeler, var sekretariatet enig med skattekontoret i at medlemmene ble gitt gunstige vilkår i form av båtplass til kostpris. På den måten kunne en si at de oppnådde en privatøkonomisk fordel. Sekretariatet mente imidlertid at det ikke bare var medlemmene som oppnådde goder gjennom foreningen. Også andre kunne leie plass og kjøpe tjenester til kostpris pluss et lite påslag for administrasjon, så lenge de forøvrig oppfylte vilkårene i vedtektene og kravene satt fra kommunen. Sekretariatet mente derfor at støttemomentet som gjelder privatøkonomiske fordeler til andelseierne ikke kunne veie tungt, idet fordelene måtte anses som mer generelle for enhver som fikk eie eller leie båtplass.

Etter en helhetsvurdering innstilte sekretariatet på at foreningen ikke hadde erverv til formål og at den derfor måtte gis medhold i sin påstand om skattefrihet. Skatteklagenemndas flertall var enig. Mindretallet la større vekt på de privatøkonomiske fordelene for foreningens medlemmer og mente at foreningen hadde erverv til formål.