Forsvarlig egenkapital og likviditet
I vanskelige tider er det mange bedrifter som får problemer med å drive forsvarlig, både med hensyn til egenkapital og likviditet. I denne artikkelen diskuterer vi tre begreper som finnes i aksjelovens § 3-4 – forsvarlig egenkapital, forsvarlig likviditet samt risiko.
Handelshøgskolen ved Universitetet i Tromsø
Forsvarlig egenkapital og likviditet
Egenkapital kan defineres som eiendeler minus gjeld. I regnskapet måler vi egenkapitalen til bokført verdi, mens vi ved verdsettelse kan finne virkelig verdi av egenkapitalen. Det kan være stor forskjell mellom bokført og virkelig verdi. For eksempel vil bokført egenkapital i bankene ikke være så langt unna virkelig egenkapital. Dette fordi bankene for det meste har pengeeiendeler og gjeld, og for begge disse postene er bokført verdi vanligvis omtrent det samme som virkelig verdi. Slik vil det ikke være for et eiendomsselskap som følger norsk regnskapslovgivning. Fast eiendom er realaktiva som over tid har steget i verdi, mens bygninger etter den norske regnskapsloven skal avskrives. Etter hvert som tiden går, vil det derfor kunne bli betydelige avvik mellom bokført og virkelig verdi for eiendommene.
Aksjeloven § 3-4
«Selskapet skal til enhver tid ha en egenkapital og en likviditet som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten»
Egenkapitalens størrelse
Størrelsen på egenkapitalen sees gjerne i forhold til eiendelene. Noen bruker sum eiendeler, mens andre bruker sysselsatt kapital (eiendeler minus rentefri gjeld) som sammenligningsgrunnlag. Ut fra forarbeidene (NOU 1996 nr. 3) er det klart at forsvarligheten skal vurderes ut fra virkelig egenkapital. I en normal situasjon skal forutsetningen om fortsatt drift legges til grunn ved denne vurderingen (Ot.prp. nr. 23 1996-1997). Dersom ikke forutsetningen om fortsatt drift kan legges til grunn, må en beregne likvidasjonsverdien av eiendelene og egenkapitalen. Denne verdien er ofte betydelig lavere enn om forutsetningen om fortsatt drift kan legges til grunn.
Virkelig verdi – metoder
Virkelig verdi av egenkapitalen kan finnes på en rekke måter. Vi kan skille mellom resultat- og balanseorienterte modeller. Det finnes også modeller som kombinerer resultat og balanseinformasjon i modellene. For mange virksomheter vil det være naturlig å foreta en verdsetting av eiendelene ved hjelp av fri kontantstrømmetode eller økonomisk fortjeneste, trekke virkelig verdi av gjeld fra, for så å komme frem til virkelig verdi av egenkapitalen (Koller, Goedhart og Wessel, 2015; Penman 2013). I noen tilfeller vil en verdsette selskaper ved å kombinere flere metoder. Det er også lurt å bruke flere verdsettelsesmetoder for å kvalitetssikre beregningene.
Det er tre motiver for å ha likviditet – sikkerhetsmotivet, transaksjonsmotivet og spekulasjonsmotivet.
Immaterielle eiendeler
Immaterielle eiendeler kan være utfordrende å verdsette. Noen av de immaterielle eiendelene kan omsettes, for eksempel rettigheter og patenter. For disse kan det derfor være relativt enkelt å finne virkelig verdi, mens verdien av andre immaterielle eiendeler er mer usikre. De har en betinget verdi, for eksempel utsatt skattefordel og goodwill. Aktiverte forsknings og utviklingskostnader er sannsynligvis de mest usikre posten. I en verdsettelsessituasjon er det alltid grunn til å stille kritiske spørsmål til disse postene.
Tidligere kostnadsføringer kan ha en fremtidig økonomisk verdi. Krogh (1997) diskuterte hvorvidt opptjent goodwill som ikke er bokført, kan tas med ved beregning av virkelig verdi. For begge deler gjelder det at virkelig verdi kun kan dokumenteres gjennom en inntjening ut over avkastningskravet for kapitalen.
Fremtiden er usikker
Det som er en klar utfordring ved beregningen av virkelig verdi, er avhengigheten av mer eller mindre usikre forutsetninger om fremtiden. For eksempel er alle inputvariabler i fri kontantstrømdataene fremtidstall. Når styret skal foreta en vurdering av virkelig verdi, betyr det at vurderingen gjøres under betydelig grad av usikkerhet. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 23 1996-97) oppfordres styret til en forsiktig konservativ vurdering. I den sammenheng kan en verdsettelse med utgangspunkt i balansen noen ganger være en tryggere fremgangsmåte enn å spekulere i usikre fremtidige kontantstrømstørrelser (Greenwald, Kahn, Sonkin og van Biema 2001).
Likviditet=betalingsevne
Likviditet defineres som betalingsevne. Fra mikroøkonomisk teori sier en gjerne at det er tre motiver for å ha likviditet. Det er sikkerhetsmotivet, transaksjonsmotivet og spekulasjonsmotivet. Det første handler om å ha en reserve for uforutsette utgifter. Det andre handler om at inn- og utbetalinger aldri kommer i en perfekt rekkefølge. Starter du opp en butikk, må du legge ut for varer, lønninger med mer, før innbetalingene kommer. Det tredje motivet handler om å ha penger tilgjengelig for å kunne gjøre gode kjøp og investeringer. Hvis aksjemarkedet faller med 25 % på kort sikt, er det noen som mener at det er rett tidspunkt å kjøpe, men det forutsetter at en har penger tilgjengelig, at en har ledig likviditet.
Likviditetens størrelse
Størrelsen på likviditeten må sees i forhold til et eller annet. En stor virksomhet trenger normalt mer enn en liten virksomhet. For mange bedrifter er det relevant å se likviditetsbeholdningen i prosent av omsetningen. For andre bransjer, med store balanser, er det sannsynligvis mer relevant å se beholdningen i prosent av sum eiendeler eller sysselsatt kapital. Eksempler på sistnevnte bransjer er eiendomsbransjen, flyselskaper og rederier.
Likviditetens sammensetning
Et siste poeng vedrørende likviditet er sammensetningen av den. I bedriftsøkonomisk litteratur bruker en begrepet likviditetsreserve som synonymt med begrepet likviditet. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på hva likviditetsreserven består av. Den normale forståelsen av reserven er egne betalingsmidler (bankinnskudd), kortsiktige pengeplasseringer og trekkrettigheter. På grunn av veldig lav avkastning på egne bankinnskudd, har mange bedrifter dreid sammensetningen av likviditetsreserven mer mot trekkrettigheter og kortsiktige pengeplasseringer (Hansen og Kristiansen 2018). En slik dreining er økonomisk forståelig, men den øker også risikoen. Det kan tenkes at bankene har noen resultatmessige og soliditetsmessige krav knyttet til trekkrettighetene. Vi vet også at en stor andel av verdien av pengeplasseringer i aksjer kan forvitre på kort tid.
Logg inn for å fortsette
Glemt passordet?