Endret rettsoppfatning

Saken i NS 107/2017 omhandlet et selskap som i skattekontorets vedtak i 2012 fikk avslag på søknad om skattefritak i henhold til skatteloven § 2–32. I 2013 endret Skattedirektoratet syn på rekkevidden av skatteloven § 2–32, noe selskapet oppdaget gjennom egne undersøkelser få år etter. På bakgrunn av selskapets anmodning om endring av avslagsvedtaket fattet skattekontoret vedtak om skattefrihet i 2016.

Klagen til Skatteklagenemnda omfattet følgende forhold:

1. Klage på avslag om dekning av sakskostnader

2. Krav om dekning av kostnader tilknyttet klage på avslag på sakskostnader

Skatteklagenemnda ga den skattepliktige medhold i begge kravene.

Når det gjaldt punkt 1, mente skattekontoret at det ikke forelå rettslig grunnlag for å dekke sakskostnadene, og pekte på at den skattepliktige kun kan få dekket sakskostnadene sine når vedtakskompetansen ligger hos Skatteklagenemnda.* Ligningsloven § 9-11 første ledd. I denne saken hadde skattekontoret selv endret vedtaket. Det ble lagt til grunn at endringsvedtaket ble gjort på skattekontorets initiativ, idet klagefristen i alle tilfelle var utløpt.

Skatteklagenemnda pekte på at vilkårene i skatteforvaltningsloven § 5–9 var oppfylt ved at skattekontorets vedtak fra 2012 var endret til selskapets gunst.

Sekretariatet kunne ikke se at det forelå forhold som talte imot å dekke saksomkostninger i dette tilfellet. Sekretariatet viste til Skatteforvaltningshåndboken der følgende fremgår:

«Det som helt klart er innenfor skattemyndighetenes kontroll, er rettsanvendelsen. Dreier saken seg utelukkende om rettslige vurderinger, og skattepliktig har gjort det som med rimelighet kan forventes av ham for å bidra til sakens opplysning, vil det normalt være grunnlag for dekning. Det samme gjelder hvis skattepliktig har fremlagt et korrekt og fullstendig faktum, men skattemyndighetene har bedømt dette feil. Feil i saksbehandlingen er også forhold som klart ligger innenfor skattemyndighetenes kontroll.»

Skattekontorets endring av rettsoppfatning var etter Skatteklagenemndas vurdering å anse som et forhold som var innenfor skattekontorets kontroll. Nemnda mente således at alle vilkårene i skatteforvaltningsloven § 5–9 var oppfylt.

Kravet i punkt 2 omfattet både kostnader til å fremme klagen til Skatteklagenemnda og kostnader for å vurdere sekretariatets utkast til innstilling og kommentere denne. Sekretariatet hadde i utkast til innstilling ikke innstilt på dekning av kostnader ved å fremme klagesaken, da sekretariatet mente at kravet måtte vurderes av skattekontoret, jf. skatteforvaltnings­loven § 5–9 annet ledd bokstav a. Etter en ny vurdering innstilte sekretariatet på at Skatteklagenemnda hadde kompetanse til å avgjøre spørsmålet,* Skatteforvaltningsloven § 5-9 annet ledd bokstav a, Prop. 38 L (2015-2016) side 248, Lignings-ABC 2014/15 side 442, Skatteforvaltningshåndboken s. 122. og at selskapet skulle tilkjennes sakskostnadene. Nemnda var enig.