Dekning av sakskostnader
Både selskaper og privatpersoner kan pådra seg særlige sakskostnader ved å få endret en skattesak til egen gunst. Etter skatteforvaltningsloven kan det være grunnlag for å få dekket slike kostnader. Gjennomgangen av skatteklagenemndas praksis på dette området viser at hvilke kostnader som kan dekkes, er gjenstand for konkrete vurderinger.

Seniorskattejurist
Sekretariatet for Skatteklagenemnda

Seniorskattejurist
Sekretariatet for Skatteklagenemnda
Endret rettsoppfatning
Saken i NS 107/2017 omhandlet et selskap som i skattekontorets vedtak i 2012 fikk avslag på søknad om skattefritak i henhold til skatteloven § 2–32. I 2013 endret Skattedirektoratet syn på rekkevidden av skatteloven § 2–32, noe selskapet oppdaget gjennom egne undersøkelser få år etter. På bakgrunn av selskapets anmodning om endring av avslagsvedtaket fattet skattekontoret vedtak om skattefrihet i 2016.
Klagen til Skatteklagenemnda omfattet følgende forhold:
Klage på avslag om dekning av sakskostnader
Krav om dekning av kostnader tilknyttet klage på avslag på sakskostnader
Skatteklagenemnda ga den skattepliktige medhold i begge kravene.
Når det gjaldt punkt 1, mente skattekontoret at det ikke forelå rettslig grunnlag for å dekke sakskostnadene, og pekte på at den skattepliktige kun kan få dekket sakskostnadene sine når vedtakskompetansen ligger hos Skatteklagenemnda.* Ligningsloven § 9-11 første ledd. I denne saken hadde skattekontoret selv endret vedtaket. Det ble lagt til grunn at endringsvedtaket ble gjort på skattekontorets initiativ, idet klagefristen i alle tilfelle var utløpt.
Skatteklagenemnda pekte på at vilkårene i skatteforvaltningsloven § 5–9 var oppfylt ved at skattekontorets vedtak fra 2012 var endret til selskapets gunst.
Sekretariatet kunne ikke se at det forelå forhold som talte imot å dekke saksomkostninger i dette tilfellet. Sekretariatet viste til Skatteforvaltningshåndboken der følgende fremgår:
«Det som helt klart er innenfor skattemyndighetenes kontroll, er rettsanvendelsen. Dreier saken seg utelukkende om rettslige vurderinger, og skattepliktig har gjort det som med rimelighet kan forventes av ham for å bidra til sakens opplysning, vil det normalt være grunnlag for dekning. Det samme gjelder hvis skattepliktig har fremlagt et korrekt og fullstendig faktum, men skattemyndighetene har bedømt dette feil. Feil i saksbehandlingen er også forhold som klart ligger innenfor skattemyndighetenes kontroll.»
Skattekontorets endring av rettsoppfatning var etter Skatteklagenemndas vurdering å anse som et forhold som var innenfor skattekontorets kontroll. Nemnda mente således at alle vilkårene i skatteforvaltningsloven § 5–9 var oppfylt.
Kravet i punkt 2 omfattet både kostnader til å fremme klagen til Skatteklagenemnda og kostnader for å vurdere sekretariatets utkast til innstilling og kommentere denne. Sekretariatet hadde i utkast til innstilling ikke innstilt på dekning av kostnader ved å fremme klagesaken, da sekretariatet mente at kravet måtte vurderes av skattekontoret, jf. skatteforvaltningsloven § 5–9 annet ledd bokstav a. Etter en ny vurdering innstilte sekretariatet på at Skatteklagenemnda hadde kompetanse til å avgjøre spørsmålet,* Skatteforvaltningsloven § 5-9 annet ledd bokstav a, Prop. 38 L (2015-2016) side 248, Lignings-ABC 2014/15 side 442, Skatteforvaltningshåndboken s. 122. og at selskapet skulle tilkjennes sakskostnadene. Nemnda var enig.

I saken NS 98/2018 hadde skattekontoret opprinnelig økt den skattepliktiges inntekt med hjemmel i skatteloven § 13–1.