Revisorloven, revisjonsstandarder og kobling mot hvitvaskingsregelverk

Etter revisorloven § 5–1 tredje ledd og ISA 240 – Revisors oppgaver med og plikter til å vurdere misligheter ved revisjon av regnskaper, er revisor allerede underlagt plikter til å følge opp misligheter som kan medføre vesentlig feilinformasjon i regnskapet.

Det er to typer tilsiktet feilinformasjon som er relevante for revisor; feilinformasjon som resultat av uredelig regnskapsrapportering og feilinformasjon som resultat av underslag av eiendeler.* ISA 240 punkt 3. Hvis revisor avdekker eller får indikasjoner på slike forhold, må det følges opp, undersøkes og eventuelt rapporteres i samsvar med revisjonsstandarden og revisorloven. Når feilene er av en slik art at revisor mistenker at et straffbart forhold har funnet sted, må revisor skifte fokus over på hvitvaskingsregelverket da en slik situasjon kan medføre undersøkelsesplikt. Disse undersøkelsene kan medføre at revisor kommer i en situasjon som utløser rapporteringsplikten etter hvitvaskingsreglene. Særlovgivningen pålegger da at revisor må vurdere å trekke seg.* Revisorloven § 7-1. Revisorloven regulerer også hvordan kommunikasjon med klient, nummerert brev, skal foregå. For revisor er det viktig å informere klienten og begrunne hvorfor man eventuelt trekker seg, uten at dette bryter med forbudet mot å informere klienten om at melding om mistenkelig transaksjon er sendt.* Lovforslaget § 28. Vi ser her en kobling mellom revisorloven, revisjonsstandardene og hvitvaskingsregelverket som kan være en krevende øvelse for revisor å manøvrere seg korrekt mellom. Det er berettiget å ha tydelige forventninger til oss revisorer som rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven. Samtidig må myndighetene være klar over at hvitvaskingsreglene pålegger de rapporteringspliktige omfattende plikter.

Undersøkelses- og rapporteringsplikten er knyttet til mistanke om at midler som håndteres er utbytte av en straffbar handling. Dette kan oppleves annerledes for revisorer, som ikke håndterer kunders midler, slik som en bank, eiendomsmegler eller forsikringsforetak. Revisorer og godkjente revisjonsselskaper er rapporteringspliktige på grunn av sin rolle med å kontrollere at klientenes regnskaper er riktige. Når en revisor får mistanke om mulige straffbare forhold, er dette oftest ikke knyttet til befatning med midler som kan være utbytte av en straffbar handling, men heller til regnskapsmateriale mv. som kan indikere det bakenforliggende straffbare forholdet. Formålet med hvitvaskingsloven er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Tiltakene i loven skal beskytte det finansielle og økonomiske systemet ved å forebygge og avdekke at revisorer og andre rapporteringspliktige brukes eller forsøkes brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering. Selv om revisor ikke har som sin primære oppgave å avdekke misligheter, bidrar revisjon definitivt til å forebygge og avdekke misligheter og økonomisk kriminalitet slik at vi kan opprettholde et sunt næringsliv.

Rapporteringspliktige

Etter lovforslaget er statsautoriserte og registrerte revisorer og godkjente revisjonsselskaper rapporteringspliktige etter loven.* § 4 annet ledd bokstav a. Det at revisjonsselskaper nå også er angitt som rapporteringspliktige, klargjør og er i tråd med den gjeldende praktiseringen av regelverket. Dette klargjør også at kravene til rutiner, opplæring, hvitvaskingsansvarlig, mv. oppfylles på foretaksnivået og at disse pliktene ikke påhviler enkeltpersoner. Departementet presiserer at det er opplagt at alle fysiske personer som utøver tjeneste for den rapporteringspliktige, også vil være bundet av hvitvaskingslovens regler i den grad tjenesteutøvelsen består i å oppfylle rapporteringspliktiges plikter etter hvitvaskingsregelverket.* Proposisjonen avsnitt 3.5.3.

Øverste ledelse

Departementet er enig med høringsinstansene i at «øverste ledelse» ikke defineres i hvitvaskingsloven, da fordelingen av ansvaret for å gjennomføre de konkrete pliktene i hvitvaskingsloven bør gjøres av de rapporteringspliktige selv. Det er likevel grunn til å understreke at selskapets øverste ledelse, det vil si styret og daglig leder i aksjeselskaper, og tilsvarende selskapsorganer i andre foretak, vil beholde et overordnet ansvar for etterlevelsen av hvitvaskingsloven. Dette inkluderer å sørge for at det utarbeides en risikovurdering tilpasset virksomhetens art og omfang, og ansvar for at risikovurderingen dokumenteres og holdes oppdatert.* Lovforslaget § 7. Videre inkluderer det ansvaret for at det utarbeides rutiner i virksomheten som er tilpasset den identifiserte risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering, og ansvar for at rutinene holdes oppdatert.* Lovforslaget § 8. Departementet understreker at friheten til å organisere den interne ansvarsfordelingen i rapporteringspliktige foretak ikke i seg selv medfører at styret og daglig leder fritas for ansvar i tilfeller der det skjer brudd på hvitvaskingslovens regler som følge av mangelfull oppfølging av regelverket.

Den rapporteringspliktiges rutiner skal fastsettes på virksomhetens øverste nivå, styret, og tilsvarende selskaps­organer i andre foretak. Disse organene har også ansvaret for at det utpekes en person med særskilt ansvar for å følge opp rutinene, hvitvaskings­ansvarlig.* Lovforslaget § 8 fjerde og femte ledd. Dette er en videreføring av gjeldende lovgivning.^{* Hvitvaskingsloven § 23 annet ledd.}

Undersøkelses- og rapporteringsplikt. Definisjon av hvitvasking

Det er foreslått endringer i reglene om undersøkelses- og rapporteringsplikt. Forhold som medfører undersøkelsesplikt, er endret fra «mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller terrorfinansiering» i gjeldende lov til «avdekker forhold som kan indikere at midler har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering». Det er uten betydning for undersøkelsesplikten hva slags straffbart forhold et utbytte stammer fra. Undersøkelsesplikt vil derfor kunne utløses dersom revisor eksempelvis har grunn til å tro at midlene er unndratt beskatning, underslag el.l. Revisor kan for alle praktiske formål legge til grunn at all befatning med midler som er utbytte av straffbar handling, vil være «hvitvasking» i hvitvaskingslovens forstand.* Proposisjonen punkt 3.3.7.1 og NOU 2016: 27 punkt 2.3.4.2.Dette er en videreføring av gjeldende regelverk.

Departementet foreslår at dersom det etter nærmere undersøkelser er forhold som gir grunnlag for mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering, skal revisor oversende opplysninger til Økokrim.* Lovforslaget § 26. «Hvitvasking» defineres i lovforslaget § 2 første ledd bokstav a, som handling som beskrevet i straffeloven § 332 (heleri) og § 337 (hvitvasking).

Heleri i straffeloven § 332 omfatter det å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Hvitvasking i straffeloven § 337 omfatter det å yte bistand til å sikre utbyttet av en straffbar handling for en annen ved for eksempel å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller investere utbyttet. Hvitvasking omfatter også det å skjule eller tilsløre hvor utbyttet av en straffbar handling som vedkommende selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det, dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det (selvvask). Dette kan gjøres gjennom konvertering eller overføring av formuesgoder eller på annen måte.

Etter forespørsel fra Økokrim skal revisor og andre rapporteringspliktige etter lovforslaget oversende andre nødvendige opplysninger, uavhengig av om revisor av eget tiltak har oversendt opplysninger i henhold til rapporteringsplikten. Departementet understreker at både fjerde hvitvaskingsdirektiv og FATFs anbefalinger stiller krav om at Økokrim ved EFE (Enheten for finansiell etterretning) skal kunne etterspørre opplysninger direkte fra enhver rapporteringspliktig, uavhengig av om det er rapportert fra vedkommende på forhånd. Det er forutsatt at Økokrim må ha en konkret grunn til å be om opplysninger, typisk informasjon fra en annen rapporteringspliktig. Økokrim skal ikke bruke bestemmelsen til å «gå på fisketur». Dette er en endring fra gjeldende regelverk. Det presiseres at rapporteringsplikten og opplysningsplikten gjelder personlig for styremedlemmer, ledere, ansatte og andre som utfører oppdrag på vegne av rapporteringspliktig.^{* Fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 33 nr. 1, jf. lovforslaget § 26 annet ledd.}

Reelle rettighetshavere

Det foreslås en særskilt bestemmelse om identifisering av reelle rettighetshavere i kapittelet om kundetiltak. Målet er å tydeliggjøre for revisor og de andre rapporteringspliktige hva som er forventet å skulle innhentes av informasjon som ledd i gjennomføringen av kundetiltak. Departementet foreslår også å tydeliggjøre plikten til å forstå kundens eierskaps- og kontrollstruktur.

Departementet foreslår at rapporteringspliktige skal gjennomføre «egnede tiltak» for å identifisere reelle rettighetshavere, og som grunnlag for dette forstå eierskaps- og kontrollstrukturen.* Lovforslaget § 13 første ledd. Hva som er «egnede tiltak», skal tilpasses risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering.* Jf. lovutkastet § 9 om risikobasert gjennomføring av kundetiltak. Egnede tiltak kan være å ta utgangspunkt i dokumentasjonen innhentet som ledd i å forstå eierskaps- og kontrollstrukturen hos kunden, jf. lovforslaget § 13 første ledd, herunder eksempelvis aksjonærregister eller lignende fortegnelse over medlemskap og eierskap til eierandeler.

Rapporteringspliktige bør også vurdere å benytte seg av åpne kilder som kan gi informasjon om eierskap og kontroll over kunden. Eksempler på slike kilder kan være internettsider som tilgjengeliggjør informasjon fra regnskapsrapporteringen, eller nyhetskilder som kaster lys over eierskaps- og kontrollstrukturen i relevante foretak, slik som aksjonæravtaler. Departementet uttaler at bekreftelse av identiteten ikke kan overlates i sin helhet til kunden. «Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å spørre foretaket om hvem reell rettighetshaver er, og så bygge på dette svaret uten egne bekreftelser av opplysningene som gis».* Proposisjonen punkt 5.4.6.3. Samtidig fremgår det klart at det ikke er meningen å gå bort fra at identifisering av reelle rettighetshavere skal skje ut fra en risikobasert tilnærming, jf. Finanstilsynets rundskriv 3/2017 punkt 6.3.2:* Veiledning om revisors og revisjonsselskaps etterlevelse av hvitvaskingsregelverket. «Revisor skal spørre kunden om foretaket har reelle rettighetshavere og hvem disse er. I de fleste tilfellene vil kundens opplysninger eller oversikt være tilstrekkelig». Det blir lite realitet igjen i den risikobaserte tilnærmingen hvis det ikke lenger skal være mulig å vurdere informasjon fra foretaket som tilstrekkelig, når det ikke er grunn til å tvile på at den er riktig. Det er heller ikke foreslått noen endring i lovbestemmelsen på dette punktet.

Hvitvaskingslovutvalget har foreslått en særskilt lov om opprettelse av et register over reelle rettighetshavere. Dette forslaget vil følges opp av departementet i en senere proposisjon til Stortinget. Departementet presiserer at fjerde hvitvaskingsdirektiv uttrykkelig bestemmer at rapporteringspliktige ikke utelukkende kan bruke registeret ved identifisering av reelle rettighetshavere.* Prop. 40 L (2017-2018) punkt 5.4.6.3. Etter fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 30 nr. 8 og 31 nr. 6 skal det benyttes en risikobasert tilnærming. Etter forholdene kan det være nødvendig å bekrefte informasjonen i registeret med opplysninger fra andre kilder.

Tiltakene skal dokumenteres slik at det er mulig for rapporteringspliktige å vise for tilsynsmyndigheten hva som er gjort for å etterleve lovens krav.

Strengere reaksjonsformer – sanksjoner, gebyrer og straff

Departementet foreslår at det innføres hjemler for å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på særskilte bestemmelser i hvitvaskingsloven. Overtredelsesgebyrene skal kunne ilegges både fysiske og juridiske personer. Bestemmelsene innføres for å oppfylle nye EØS-krav etter fjerde hvitvaskingsdirektiv.

Rapporteringspliktige som ikke er finansforetak, kan ilegges overtredelsesgebyr på inntil ni millioner kroner, eventuelt inntil det dobbelte av vinningen som er oppnådd ved overtredelsen. Dette gjelder både foretak og enkeltpersoner.

I finansforetak kan overtredelsesgebyr ilegges med inntil 44 millioner kroner både for foretak og personer, eventuelt kan overtredelsesgebyr settes til det dobbelte av vinningen. Gebyret kan forhøyes til 10 % av omsetningen i siste godkjente årsregnskap, dersom dette beløpet er høyere. Dersom rapporteringspliktige er del av konsern, skal siste godkjente konsoliderte årsregnskap legges til grunn.^{* Lovforslaget § 49 fjerde og femte ledd.}

Avsluttende kommentar

Formålsbestemmelsen i lovforslaget er utvidet sammenlignet med gjeldende hvitvaskingslov, slik at det nå er fremhevet at de tiltakene som beskrives i hvitvaskingsloven skal beskytte det finansielle og økonomiske systemet ved å forebygge og avdekke at revisorer og andre rapporteringspliktige brukes eller forsøkes brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering.

For Revisorforeningen er det viktig at kravene i hvitvaskingsloven kan oppfylles på en effektiv måte. Ressursene i arbeidet mot hvitvasking og terror­finansiering bør settes inn der de gjør mest nytte. Etter vår oppfatning bør den risikobaserte tilnærmingen i loven legge godt til rette for det. Det vil også være viktig å få til et godt samspill med tilsyns- og politimyndighetene for å få loven til å fungere etter hensikten.