Saker fra Skatteklagenemndas saksbehandling 2017
Seniorskattejurist
Sekretariatet for Skatteklagenemnda
Seniorrådgiver
Sekretariatet for Skatteklagenemnda
Fremstillingen omtaler et utvalg av saker som ble avgjort av Skatteklagenemnda i stor avdeling i april og mai 2017. Fremstillingen inneholder både skattesaker og en sak om merverdiavgift.
NS 35/2017 Vederlag ved opphør av arbeidsforhold
Saken gjelder spørsmål om skatteplikt på utbetaling fra arbeidsgiver til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold.
Den skattepliktige hadde i sin selvangivelse for 2014 redusert den innberettede lønnen med kr 725 000. Hun mente at beløpet gjaldt en skattefri erstatningsutbetaling fra tidligere arbeidsgiver.
Utbetalingen skjedde som følge av et rettsforlik mellom den skattepliktige og arbeidsgiver, der hun fratrådte sin stilling mot et «sluttvederlag» på kr 725 000. Rettsforliket var et resultat av en stevning etter arbeidsmiljøloven § 2–5 jf. § 2–4.
Skattekontoret tok opp saken og fattet vedtak der ble det lagt til grunn at utbetalingen var oppreisning* Arbeidsmiljøloven § 2-5 (3).og at den ikke var omfattet av unntaksreglene for skatteplikt.
Den skattepliktige klaget på skattekontorets vedtak og hevdet at utbetalingen måtte anses som oppreisning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven,* Skadeserstatningsloven § 3-2. og dermed var fritatt for skatt i sin helhet.* Skatteloven § 5-15 (1) bokstav h. Subsidiært anførte hun at den delen av utbetalingen som beløpte seg til 1 ½ G var skattefri* Skatteloven § 5-10 bokstav e.fordi erstatningen gjaldt usaklig/urettmessig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven. Det ble også påpekt at varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven* Arbeidsmiljøloven § 2-4 jf. 2-5. gir hjemmel for skattefritak.
Utgangspunktet er skatteplikt
Sekretariatet viste til hovedregelen om at enhver utbetaling fra arbeidsgiver anses som skattepliktig arbeidsinntekt,* Skatteloven § 5-1 (1). og at det i utgangspunktet er skatteplikt for alle typer vederlag ved opphør av arbeidsforhold. Dette omfatter også erstatning for ikke-økonomisk skade. Det ble også vist til at skatteloven § 5–10 presiserer hovedregelen om fordeler vunnet ved arbeid. Bestemmelsens bokstav d ble innført ved lovendring i 1992 og hadde som formål å avklare skatteplikten for vederlag ved opphør av arbeidsforhold.
Hva er «vederlag» og vurdering av den konkrete utbetalingen?
Med henvisning til juridisk litteratur* Skattelovkommentaren 2003-2004 punkt 1.4 bokstav d med videre henvisninger til forarbeider og bestemmelsens formål. Sekretariatet viste også til Zimmer, Lærebok i skatterett 2014 s. 162. tok sekretariatet utgangspunkt i at uttrykket «vederlag» ikke bare omfattet erstatning for tapte lønnsinntekter, men også erstatning for tap i fremtidig erverv, herunder også erstatning/oppreisning for ikke-økonomisk tap.
Sekretariatet mente at det måtte tas stilling til hva utbetalingen i dette tilfellet reelt sett var ment å dekke. Det avgjørende var ikke hva den skattepliktige kunne hatt krav på, men hva utbetalingen rent faktisk gjaldt.
I sekretariatets vurdering var rettsforlikets ordlyd, bakgrunnen for tvisten og hva som var kravet i stevningen viktige fortolkningsmomenter. I stevningen gjaldt kravet hvorvidt den skattepliktige hadde krav på erstatning etter arbeidsmiljøloven kapittel 2. Etter sekretariatets mening var det ikke holdepunkter for å si at rettsforliket reelt sett var en engangsutbetaling etter skadeserstatningsloven kapittel 3, så lenge det ikke var fremsatt krav om slik utbetaling og det heller ikke var spor av dette i selve rettsforliket.
Sekretariatet fant det ikke nødvendig å drøfte om den skattepliktige kunne hatt krav på erstatning etter skadeserstatningsloven kapittel 3.
Hva hadde partene ment?
Ifølge ordlyden i rettsforliket forpliktet arbeidsgiveren seg til å utbetale «et sluttvederlag» til den skattepliktige på kr 725 000. Uttrykket «sluttvederlag» tydet på at partene hadde ment å fastsette et vederlag ved opphør av arbeidsforhold. Det ble også vist til at forliket forutsatte at det skulle trekkes skatt av sluttvederlaget på vanlig måte. Sekretariatet mente at partene selv måtte ha oppfattet vederlaget som likestilt med lønn. I samme retning trakk det faktum at arbeidsgiveren hadde forholdt seg til en slik forståelse og innberettet hele utbetalingen som lønn.
Sekretariatet bemerket at ettersom tvisten gjaldt oppreisning etter arbeidsmiljøloven, kunne det ikke ses bort fra at vederlaget også kunne inneholde et element av slik erstatning. For skattemessige formål var det likevel ikke nødvendig å ta stilling til dette, ettersom også slik erstatning/oppreisning for ikke-økonomisk tap* Arbeidsmiljøloven kapittel 2.var skattepliktig.* Forarbeidene til skatteloven § 5-10 bokstav d.
Konklusjon
Basert på en samlet vurdering av ordlyden i rettsforliket, sakens bakgrunn og øvrige opplysninger anså sekretariatet utbetalingen som vederlag for opphør av arbeidsforhold, og dermed skattepliktig.* Skatteloven § 5-1 (1) og § 5-10 bokstav d. Skatteklagenemnda var enig.