Rettslige utgangspunkter

Merverdiavgiftsloven § 1–2 angir at loven får anvendelse «i merverdiavgiftsområdet». Lovens geografiske virkeområde er et viktig bakgrunnsteppe for å forstå hjemlene for avgiftsplikt:

For intern norsk omsetning er det i § 3–1 første ledd en generell hjemmel for avgiftsplikt for alle varer og tjenester, med mind­re det foreligger et unntak eller fritak. Det samme er tilfellet for innførsel av varer, jf. § 3–29.

For kjøp av tjenester fra utlandet, eller «innførsel» av tjenester som det også betegnes, foreligger det ingen generell hjemmel for avgiftsplikt. § 3–30 hjemler avgiftsplikt for kjøp av bestemte tjenestetyper fra utlandet, der vilkårene for avgiftsplikt avhenger av hva slags type tjeneste som kjøpes.

Etter § 3–30 første og annet ledd skal næringsdrivende og offentlig virksomhet beregne merverdiavgift ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra leverandører etablert utenfor merverdiavgiftsområdet, dersom tjenesten er avgiftspliktig ved intern omsetning.

§ 3–30 hjemler ingen generell avgiftsplikt for kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet for andre enn næringsdrivende og offentlige virksomheter, dvs. salg til «norske forbrukere». § 3–30 fjerde ledd hjemler kun avgiftsplikt for forbrukeres kjøp av fjernleverbare tjenester i form av «elektroniske tjenester». Hjemmelen omfatter således ikke forbrukeres kjøp av andre former for fjernleverbare tjenester fra utlandet.

Det foreligger følgelig ulike hjemmelsgrunnlag for avgiftsplikten. For intern omsetning av fjernleverbare tjenester til norske forbrukere følger avgiftsplikten av § 3–1 første ledd. Dersom den norske forbrukeren kjøper tjenesten fra en utenlandsk leverandør, må avgiftsplikten hjemles i § 3–30.

Spørsmålet blir da: når skal en transaksjon som gjelder fjernleverbare tjenester bedømmes som «intern» omsetning, og når skal transaksjonen bedømmes som et kjøp fra utlandet, altså «innførsel»?