Salg av aksjer og fradragsrett for inngående avgift
Cand. jur./doktorgradsstipendiat
Institutt for offentlig rett ved UiO
Lagmannsretten har etter min mening anvendt et for strengt tilknytningskriterium i vurderingen av Telenors fradragsrett for inngående avgift på ulike tjenester som selskapet benyttet seg av i forbindelse med salget av et datterselskap.
I Borgarting lagmannsretts dom av 6. oktober 2014 fikk staten medhold i at Telenor ASA («Telenor») ikke hadde fradragsrett for inngående avgift på ulike tjenester som selskapet hadde benyttet seg av i forbindelse med salget av et datterselskap. Retten bygget på at det ikke er tilstrekkelig at en anskaffelse fremstår som «bedriftsøkonomisk fornuftig eller forsvarlig», og at den må være en «innsatsfaktor» i avgiftspliktig virksomhet for at fradragsrett skal foreligge. Det er korrekt at slike kriterier er kommet til uttrykk hos Høyesterett, men å bruke dem som generell terskel for fradragsrett, slik lagmannsretten gjør, er etter mitt syn i strid med relevanskravet, slik dette ellers er skissert opp av Høyesterett. Jeg sikter særlig til at direkte faktisk bruk i virksomheten ikke er noe vilkår for fradragsrett, jf. Rt.1985.93 (Sira Kvina). Dommen illustrerer også et behov for å få belyst hvordan man tilnærmer seg det forhold at aksjene som det disponeres over, gjelder et selskap innenfor en fellesregistrering, samt at anskaffelsene knytter seg til en unntatt transaksjon.