Logg på for å laste ned PDF

Avgifts- og registreringsplikt (VOES)

Senior skattejurist

Petter Tryland

Skatt øst

Førstekonsulent

Kirsti Østereng Bringsjord

Skatt øst

Med virkning fra 1. juli 2011 ble det innført merverdiavgift ved norske privatpersoner og andre ikke-næringsdrivendes kjøp av elektroniske tjenester fra utlandet. Registreringsplikten inntrer når summen av avgiftspliktige leveranser til mottakere i Norge overstiger 50 000 kroner.

Hva er «elektroniske tjenester»?

Begrepet «elektroniske tjenester» ble innført i merverdiavgiftsloven (mval.) i forbindelse med lovendringen som gjorde at det ble innført merverdiavgift ved norske privatpersoner og andre ikke-næringsdrivendes kjøp av elektroniske tjenester fra utlandet. Begrepet er definert i mval. § 1–3 bokstav j. Det heter her at elektroniske tjenester er «fjernleverbare tjenester som leveres ved hjelp av internett eller annet elektronisk nett og som ikke kan anskaffes uten informasjonsteknologi, hvor levering av tjenestene hovedsakelig er automatisert».

Hovedelementene i definisjonen er at det skal dreie seg om en fjernleverbar tjeneste som leveres over et elektronisk nett. Leveranse av tjenesten skal være avhengig av informasjonsteknologi. Dette betyr at eksempelvis en konsulenttjeneste, som regnes som en fjernleverbar tjeneste, ikke anses som en elektronisk tjeneste idet levering av konsulenttjenesten kan skje på andre måter enn over internett. Videre er det et vilkår at tjenesten er «hovedsakelig automatisert». I dette ligger at selve tjenesten skal leveres med minimal menneskelig inngripen. En elektronisk tjeneste vil typisk være et produkt som ligger tilgjengelig på en nettside og som kan kjøpes enten gjennom medlemskap eller ved direkte betaling.

Eksempler på elektroniske tjenester er nedlasting av filmer, bøker, musikk, spill, «apper» eller annen programvare, streamingtjenester, tilgang til databaser eller forskjellige typer nettsamfunn (eksempelvis datingsider).

Nærmere om avgifts- og registreringsplikten

Avgiftsplikten ved omsetning av elektroniske tjenester som omfattes av VOES-ordningen, gjelder de såkalte «business-to-consumer»-(B2C)tilfellene. Det vil si omsetning til privatpersoner og ikke-næringsdrivende hjemmehørende i Norge, jf. mval. § 3–30 (4). Offentlige virksomheter eller næringsdrivendes anskaffelser av slike tjenester omfattes av den etablerte avgiftsplikten ved kjøp av fjernleverbare tjenester fra utlandet, jf. mval. § 3–30 (1). I slike tilfeller er det virksomheten (kjøper) som skal beregne og betale merverdiavgift gjennom snudd avregning/reverse charge.

En innberetning gjennom reverse charge (mottaker innberetter merverdiavgiften) er ikke gjennomførbar når det er privat­personer og ikke-kommersielle aktører som kjøper disse tjenestene. For B2C-leveranser pålegger derfor regelverket selger/tilbyder av disse tjenestene å registrere seg, oppkreve og innbetale merverdiavgift.

AVGIFTSPLIKTEN ved omsetning av elektroniske tjenester som omfattes av VOES-ordningen, gjelder «business-to-consumer»-tilfellene.

Et særtrekk ved denne typen internettsalg i forhold til tradisjonelt vare- og tjenestesalg, er at det ofte er flere aktører som er involvert. Slike salg skjer ofte på «markedsplasser» hvor produkter fra forskjellige utviklere og tilbydere gjøres tilgjengelig. I slike tilfeller kan det være uklart hvilken rolle den enkelte aktøren har: hvem er selger av tjenesten og hvem har kun en rolle som formidler? For å forenkle praktiseringen av regelverket og for å redusere avgrensningsproblemer, likestilles derfor formidler og selger. Når leveransene skjer gjennom bruk av en formidler, regnes derfor formidleren som tilbyder. Dette innebærer at et formidlingssalg anses å representere salg i to ledd; først fra tilbyder til formidler, deretter fra formidler til forbruker. Det vil således være formidleren som i alminnelighet vil være avgifts- og registreringspliktig i forhold til norske avgiftsmyndigheter, det vil si det salgs­leddet som tilbyr tjenesten til forbruker i Norge, jf. mval. § 2–1 (3).

Registreringsplikten inntrer når summen av avgiftspliktige leveranser til mottakere i Norge overstiger 50 000 kroner, det vil si at også leveranser til andre enn privat­personer inngår. Virksomheter kan imidlertid registrere seg gjennom den forenk­lede registreringsordningen fra første omsetningskrone, dersom de ønsker dette. Dette følger av mval. § 14–4 (2).

Når det gjelder opphør/sletting av virksomhet, er de alminnelige bestemmelsene gitt anvendelse også innenfor VOES-systemet. Virksomheter som faller under beløpsgrensen (pr. i dag NOK 50 000) skal forbli registrert i minst to hele kalender­år, mens virksomheter som opphører, skal sende opphørsmelding på vanlig måte.

Bakgrunn og VOES

Ordningen ble innført i to omganger. Ved lovendring av 10. desember 2010 ble de materielle (innholdsmessige) reglene for merverdiavgiftsplikt innført, mens en for­enklet registrerings- og rapporteringsordning ble vedtatt ved lovendring av 24. juni 2011 – VAT on Electronic Services (VOES).

Bakgrunnen for lovendringen var den økte digitaliserte handelen på tvers av landegrensene. En stadig større andel av privatpersoners forbruk er kjøp av elektroniske tjenester via internett. Før lovendringen var slike anskaffelser ikke merverdiavgiftspliktige når tjenestene ble kjøpt fra utlandet. Innenlands omsetning av elektroniske tjenester ble imidlertid omfattet av den generelle avgiftsplikten som følger av merverdiavgiftsloven. Reglene innebar således at utenlandske selskaper gjennom regelverket hadde et konkurransefortrinn fremfor norske tilbydere av de samme tjenestene.

Det har vært et uttalt formål ved innføring av reglene å fjerne denne skjevheten. Et annet uttalt formål har vært å tilpasse regelverket til de reglene som gjelder i EU. I EU har det eksistert et tilsvarende regelverk for tilbydere av elektroniske tjenester siden 2003. Både innholdsmessig og forvaltningsmessig har lovgiver ønsket et regelverk som i størst mulig grad ligner EU-rettens regler.

Tilbydere av elektroniske tjenester som er unntatt etter kapittel 3, er ikke avgiftspliktige og dermed ikke registreringspliktige. Dette vil for eksempel gjelde undervisningstjenester, finansielle tjenester og lotteritjenester.