Problemstilling

Det gjelder en omgåelsesnorm innen merverdiavgiftsretten.* Se Invex-dommen, Rt. 2011 side 213. Omgåelsesnormen er begrunnet i ønsket om å gjøre merverdi­avgiftsreglene mer effektive enn det som følger av alminnelige rettskilderegler. Avgiftsmyndighetene gis derfor et virkemiddel for å unngå uønskede resultater som ellers ville følge av de alminnelige prinsippene for lovtolkning.^{* Aarbakke LoR 1970 side 7 angir, under henvisning til Woldseth (Utv. 1986 side 767–68), at «[o]mgåelse foreligger når rettsanvenderen ved en foreløpig betraktning opplever forholdet mellom et saksforhold og en lovregel slik, at den som er interessert i saksforholdet, ville oppnå en fordel dersom forholdet mellom saksforholdet og lovregelen ble opprettholdt, og at det ville være en illojal utnyttelse av lovregelen å la ham oppnå denne fordelen».}

Til tross for at omgåelsesnormen gir avgiftsmyndighetene et virkemiddel, har avgiftsmyndighetene til nå i liten grad påberopt seg denne regelen. Innholdet av om­gåelsesnormen er derfor usikkert innen merverdiavgiftsområdet.* Gjems-Onstad, Skatterett 2009 side 115 «Omgåelse og merverdiavgift», drøfter blant annet innholdet av omgåelsesnormen. Gjems-Onstad/Kildal «Lærebok i merverdiavgift» 2009 side 271 flg. legger til grunn at det er en avgiftsrettslig omgåelsesnorm, og i Gjems-Onstad/Kildal «Kommentarutgaven til Merverdiavgiftsloven» 2011 side 30, 112 og 421 drøfter de problemstillingen i ulike sammenhenger. Heggdal Larsen har i Revisjon og Regnskap 2011 nr. 5 side 55 flg. drøftet problemstillingen særlig i forhold til Invex-saken (Rt. 2011 side 213). Ida Johanne Holm Hansen har drøftet regelen i Revisjon og Regnskap 2012 side 61 flg. Omgåelsesnormen innen merverdiavgiftsretten har sitt utspring i en tilsvarende regel innen skatteretten, og det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i denne regelen. I Dyvi-saken, Rt. 2012 side 1888 avsnitt 37 heter det om den skatte­messige omgåelsesnormen:

«Gjennomskjæringsregelen – som er utvik­let i rettspraksis og teori – består av et grunnvilkår og en totalvurdering. Grunnvilkåret er at det hovedsakelige formål med disposisjonen må ha vært å spare skatt. Dette er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for gjennomskjæring. For at gjennomskjæring skal kunne foretas, kreves i tillegg at det ut fra en totalvurdering av disposisjonens virkninger (herunder dens forretningsmessige egenverdi), skattyters formål med disposisjonen og omstendighetene for øvrig fremstår som stridende mot skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn for beskatningen […]»

I mange administrative merverdiavgifts­avgjørelser fremgår det ikke tilstrekkelig klart hvilket faktum som legges til grunn for rettsanvendelsen. Bevisvurderingen og rettsanvendelsen gjøres under ett. I praksis kan det da være vanskelig å trekke et klart skille mellom bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Likevel er dette et viktig skille.^{* Se Zimmers redegjørelse for tilsvarende spørsmål innen skatteretten, Skatterett 2012 side 186.}

Når det ikke redegjøres for hvilket faktisk forhold som legges til grunn for avgjørelsen, er det vanskeligere å etterprøve hvilken bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen bygger på. Innledningsvis vil jeg derfor kort redegjøre for reglene om avgiftsmyndighetenes bevisvurdering.* Zimmer har i Utv. 2010 side 1073 drøftet dette i forhold til anvendelse av ligningsloven § 8–1 ved fastsettelse av skattepliktig inntekt og formue.