Gaver til frivillige organisasjoner

En ivrig bidragsyter krevde fradrag for gave til frivillige organisasjoner med kr 12 000.

I forbindelse med TV-aksjonen ga skattyter kr 12 000 til Norsk Folkehjelp, som er en godkjent organisasjon som kan motta gaver med skattefritak.

Under ligningsbehandlingen ble fradrag for gaven ikke innrømmet fordi det kun er fradragsrett for gaver som er innberettet til skatteetaten i maskinlesbar form.

Skattyter klaget på ligningen idet han mente det ikke var grunnlag for å begrense fradragsretten ut i fra hva TV-aksjonen hadde innrapportert til skattemyndighetene, så lenge han kunne bevise at beløpet var innbetalt.

I skattekontorets vedtak ble det ikke innrømmet fradrag. Skattekontorets begrunnelse var:

«Det kan gis fradrag for pengegaver til visse frivillige organisasjoner mv inntil kr. 12 000,-. Vilkårene for fradrag er at den norske organisasjonen må ha gitt opplysninger om gaven til Skatteetaten i ­maskinlesbar form innen fastsatte frister. Dette er fastsatt i Finansdepartementets forskrift av 19 nov 1999 nr 1158 til utfylling og gjennomføring av skatteloven, § 6–50–3 (2). Er ikke gavebeløpet forhåndsutfylt i selvangivelsen, må gavemottakeren sende nødvendige opplysninger inn til Skatteetaten. Ønsker man fradrag for gaver over 500,- kr gitt til frivillige organisasjoner, må man derfor passe på at organisasjonen får opplysninger om beløp, og navn og personnummeret til giver.»

Skattyter viste til at han i telefonsamtale med TV-aksjonen høsten 2011 fikk klar beskjed om at gavebeløp på inntil kr 12 000 kunne trekkes fra på inntekten. Han avtalte derfor å overføre dette beløpet til det oppgitte kontonummeret ved hjelp av nettbanken samme dag. Han oppga både sitt personnummer, fullt navn og adresse. Skattyter mottok kvittering fra DnB få dager etter. Han forventet å motta en erklæring i ettertid, som for tidligere gaver til Kreftforeningen og Blindeforbundet. Skattyter presiserte at han burde ha sendt kopi av kvitteringen fra DnB sammen med selvangivelsen, men visste ikke hvordan det kunne gjøres på nettet. Han oppga derfor kontonummer og arkivnummer under post 5.0, tilleggsopplysninger, og håpet at det var tilstrekkelig. Originalkvitteringen ble sendt som vedlegg til klagen. Videre anførte skattyter at Norsk Folkehjelp måtte ha fått for lite informasjon om regelverket, og det kunne ikke han lastes for. Av rettledningen til selvangivelsen fremgår det at han skulle ha henvendt seg til TV-aksjonen/Norsk Folkehjelp for å be dem om å innberette ytelsen. Det anså skattyter som nytteløst flere måneder etter at han ga gaven. Han forsøkte dessuten å henvende seg til banken, men fikk ikke engang opplyst om kontoen han betalte til tilhørte Norsk Folkehjelp eller TV-aksjonen. Skatteetaten kunne dessuten selv innhente de nødvendige opplysningene.

I innstillingen til skatteklagenemnda tok skattekontoret utgangspunkt i at utgifter til gaver som hovedregel ikke er fradragsberettigede for giveren. Gaver til frivillige organisasjoner er likevel på visse vilkår fradragsberettigede etter skatteloven § 6–50. Hele beløpet på kr 12 000 var innenfor rammen av det som er fradragsberettiget.

Det er imidlertid også et vilkår at beløpet må innberettes maskinelt.* Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 6–50–3 annet ledd. Ligningsoppgaven skal blant annet inneholde giverens fødselsnummer, navn og adresse, slik at bestemmelsen ikke skal føre til økt arbeidsbyrde og økte kostnader til saksbehandling generelt sett.

Skattekontoret var ikke i tvil om at skattyter hadde betalt beløpet. Gaven ble ikke innberettet av organisasjonen, og vilkåret om innberetning var dermed ikke oppfylt. Dette vilkåret er preseptorisk og åpner ikke for en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt det vil virke rimelig i det enkelte tilfellet å innrømme fradrag. Kravet til innberetning kunne således ikke settes til side. Gaven ble derfor ikke ansett fradragsberettiget.

Skatteklagenemnda sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Fradrag for gjeld og gjeldsrenter

Skattyter ble lignet i klasse 2 som enslig forsørger etter at samboeren flyttet ut. Under ligningen krevde hun fullt fradrag for gjeld og gjeldsrenter fordi hun hadde dekket alle renter og avdrag. Samboerne hadde hatt felles ansvar for boliglånet, selv om hun var eier av boligen og hadde dekket rentene i hele perioden. Det var også hun som hadde betalt alle andre boligkostnader, som f.eks. forsikringer, strøm og kommunale utgifter.

Som hovedregel er renter av skattyters egen gjeld fradragsberettigede.* Skatteloven § 6–40. Dette gjelder uavhengig av formålet med lånet. I begrepet «skattyters gjeld» ligger det et krav om at skattyter må være forpliktet som låntaker for gjelden i det tidsrommet rentene påløper. Er flere ansvarlige for gjelden i samme tidsrom, f.eks. ikke-meldepliktige samboere, har den enkelte skattyter bare fradragsrett for renter som faller på egen andel av gjelden. Dette gjelder selv om skattyter utad er solidarisk ansvarlig og faktisk betaler hele rentebeløpet. Flere skyldnere kan selvsagt inngå en avtale om fordeling av ansvaret innbyrdes, men en slik avtale må gjøres skriftlig. Dersom slik avtale ikke inngås, vil det bli lagt til grunn at man hefter likt. Skattekontoret tok i innstillingen til skatteklagenemnda derfor utgangspunkt i at fradrag for gjeld og gjeldsrenter skal fordeles likt mellom skattytere, såfremt det ikke foreligger opplysninger om at de hefter ulikt for gjelden.

Det er unntak for ektefeller som lignes sammen, felles eller særskilt, og for meldepliktige samboere. I slike tilfeller godtas gjeldsrente- og gjeldsfradraget hos den av ektefellene eller meldepliktige samboere som har ført beløpene til fradrag.* Lignings-ABC 2013/14 side 1055 pkt. 2.1.1. Skattyter og hennes tidligere samboer hadde felles barn. Så lenge de bodde sammen og var å anse som «meldepliktige samboere», kunne de fordele gjeld og gjeldsrenter uten å utarbeide skriftlig avtale. I den perioden samboerforholdet besto, fikk hun hele gjelds- og rentefradraget, til tross for at han heftet for halve lånet.

I det året han flyttet ut krevde imidlertid også han fradrag for renteutgiftene. Ettersom han heftet for halvparten av gjelden, hadde han krav på fradraget i henhold til loven. Dersom hun skulle innrømmes fradrag for alt hun hadde betalt, og han skulle innrømmes fradrag for halvparten slik han hadde krav på, ville de faktisk fått fradrag for 50 % mer enn de betalte renteutgiftene.

Skattekontoret kunne ikke finne holdepunkter for at det forelå en intern avtale mellom partene etter samlivsbruddet om en skjevdeling av ansvaret for gjelden. Kontoret viste til at det med uttrykket «skattyters gjeld» menes den delen av gjelden som påhviler vedkommende etter det underliggende forhold samskyldnerne imellom. Fradrag måtte derfor innrømmes med en halvpart hos hver.

Skatteklagenemnda sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Tap ved realisasjon av aksjer

En personlig skattyter krevde i selvangivelsen for inntektsåret 2011 fradrag for tap ved realisasjon av aksjer* Skatteloven § 10–31 annet ledd. med kr 300 000. Det ble først innrømmet fradrag ved ligningen, men ved en etterkontroll ble skattyter anmodet om å dokumentere tapet. Skattyter sendte da inn en utfylt tegningsblankett datert 5. juni 2010 for kjøp av aksjer i Leverandøren AS for kr 300 000. Skattyter var daglig leder i Leverandøren, som forøvrig gikk konkurs 3. august 2011.

I selskapets generalforsamlingsvedtak av 23. desember 2009, fremgikk det at selskapets aksjekapital skulle forhøyes ved nyutstedelse av aksjer. Videre fremgikk det at styret fikk fullmakt til ytterligere aksjeforhøyelse frem til 1. desember 2011. Den første kapitalutvidelsen ble meldt til Foretaksregisteret på samordnet registermelding 30. mars 2010, og det var skattyter som signerte blanketten. Aksjene som skattyter hadde kjøpt, var imidlertid ikke blant de nytegnede aksjene og ble heller ikke meldt Foretaksregistret. Av skattyters tegningsblankett gikk det frem at tegningsfristen var 16. juli 2010 og registreringsfristen ble da 16. oktober 2010.* Aksjeloven § 10–10.

I aksjeloven er det klare formkrav til hvordan forhøyelse av aksjekapital ved nytegning av aksjer skal gjennomføres. Beslutning om kapitalforhøyelse skal fattes av generalforsamlingen etter at styret har utarbeidet et forslag. Kapitalforhøyelsen skal meldes til Foretaksregisteret innen tre måneder etter tegningsfristens utløp, og innbetalt kapitalforhøyelse skal være bekreftet av revisor. Av aksjeloven § 10–9 nr. 3 fremgår følgende:

«Er kapitalforhøyelsen ikke meldt Foretaksregisteret innen fristens utløp, kan registreringen ikke finne sted. Tegningene av aksjene er da ikke lenger bindende. Det samme gjelder om registrering nektes på grunn av feil som ikke kan rettes.»

Skattekontoret la i sitt vedtak til grunn at skattyters forsøk på aksjeerverv var dokumentert med tegningsblanketten. Da registreringen i Foretaksregisteret ikke ble foretatt, kunne ikke skattyteren anses som eier av aksjene. Selskapets etterfølgende konkurs kunne derfor ikke utløse fradragsberettiget tap som realisasjon av aksjer. Skattyter hadde ved konkursen kun en utestående fordring på selskapet, som heller ikke var fradragsberettiget da den var utenfor virksomhet.^{* Skatteloven § 6–2 annet ledd.}

I klagen til skatteklagenemnda anførte skattyter at det ikke kunne være den enkelte aksjetegners ansvar å sørge for at den formelle gjennomføringen av kapitalforhøyelsen skjer på korrekt måte, og at det gjennom tegningsblanketten måtte være tilstrekkelig dokumentert at det skjedde en aksjetegning.

Skattekontoret bemerket i innstillingen til vedtak at det ikke er aksjetegnerens ansvar å sørge for korrekt registrering i Foretaksregistret, men at dette ansvaret formelt påhviler selskapet. En registrering i Foretaksregisteret var uansett avgjørende for om tegningen kunne anses som gyldig. Etter kontorets tolkning av aksjeloven ville det ikke skje en lovlig kapitalutvidelse/utstedelse av nye aksjer dersom registrering ikke foretas. Det innbetalte beløpet måtte derfor anses som en utestående fordring som ble tapt på konkurstidspunktet. Tapet på denne fordringen var ikke fradrags­berettiget.

Skatteklagenemnda sluttet seg til skattekontorets innstilling.

Skattemessig emigrasjon – ektefellens bolig

Pierre er opprinnelig fransk, men har bodd i Norge i flere tiår. Han bodde i Norge sammen med sin ektefelle, Petra, frem til 2008 da han flyttet tilbake til Frankrike. Pierre var fortsatt gift, men Petra ble boende i Norge. Hun hadde hele tiden vært eier av deres felles bolig. Pierre oppholdt seg ca. 90 % av tiden i Frankrike, mens hustruen var i Frankrike ca. 50 til 75 % av tiden. Petra ønsket på ingen måte å bryte tilknytningen til Norge, selv om hun oppholdt seg mye i Frankrike. Skattyter anførte at han var skattemessig emigrert pr. 1. januar 2012. Pierre hevdet at han og ektefellen faktisk var separert, og at han ikke kunne identifiseres med henne slik at også han ble ansett å disponere bolig i Norge. Han skulle ikke være i Norge mer enn 61 dager pr. år.

Ett av vilkårene for å bli skattemessig emigrert, er at verken skattyter eller nærstående disponerer bolig i Norge. Som nærstående regnes ektefelle, samboer eller mindreårige barn. Forutsetningen for å regne en ektefelle som nærstående er at ektefellene ikke er separert. Forarbeidene* Ot.prp. nr. 42 (2002–2003) side 47 punkt 2.6.2.4. synes å forutsette at det er nok med faktisk separasjon. Der heter det:

«Departementet legger til grunn at det i forhold til det å eie eller disponere en bolig skal skje en identifikasjon mellom ektefeller (...) med mindre det godtgjøres at samlivet er brutt.»

Pierre viste i klagen til at han var utflyttet i folkeregisteret, og hadde sendt inn bekreftelse fra franske myndigheter på at Petra ikke var bosatt i Frankrike. Slike bekreftelser viste etter skattekontorets syn kun hvilken adresse skattyterne var registrert på, og ikke om ektefellene faktisk levde adskilt i den aktuelle perioden. For at det skal foreligge faktisk separasjon, må skattyter følgelig kunne godtgjøre at samlivet er brutt.

Ut i fra de opplysningene som ektefellene selv hadde gitt, levde de fortsatt sammen opp til 50 % av tiden. Samlivet kunne da ikke anses å være brutt. Pierre ble derfor ansett for å disponere bolig i Norge* Skatteloven § 2–1 tredje ledd bokstav b, jf. § 2–1 fjerde ledd. fordi ektefellen disponerte bolig her.

Skatteklagenemnda sluttet seg til skattekontorets innstilling.