Kritikken

Det er først og fremst i Frankrike at kritikken mot IFRS har eskalert det siste året. Den franske kritikken (ofte referert til som «IFRS bashing», som kanskje best og litt folkelig kan oversettes til «Rundjuling av IFRS»), har blant annet blitt målbåret av den franske standardsetterens (ANC) president og enkelte representanter for revisjonsbransjen i Frankrike.

Kritikken ble i 2013 så massiv at IASB valgte å respondere i form av et notat forfattet av styremedlemmet Philippe Danjou. Notatet ble publisert på IASBs hjemmesider og fokuserer på det Danjou beskriver som «ti misforståelser om IFRS» («Answering ten misconceptions about IFRSs», 21. februar 2013).

I artikkelen «Kritisk blikk på IFRS – misforståelser og utfordringer» (Magma, nr. 1/2014, Kvifte) redegjøres det nærmere for ovenstående. Det konkluderes der med at selv om enkelte av de ovenstående påstandene er basert på misforståelser, reflekterer mange av dem ulike oppfatninger av hva formålet med et IFRS-regnskap er. I det følgende gis et par–tre eksempler.

At forsiktighetsprinsippet ikke kan utledes konseptuelt er et ankepunkt mot den kritikken som er reist. Et annet er at det som regel er høyst uklart hva en mener med forsiktighet. Flere bruker begrepet for å beskrive et krav om at regnskapet skal være fullstendig, objektivt og nøytralt. I så måte er forsiktighetsprinsippet innarbeidet i IFRS ettersom denne beskrivelsen er en tro gjengivelse av kravet til at regnskapet skal gi en «dekkende fremstilling» («faithful representation»). Andre anser forsiktighetsprinsippet som en «bufferbestemmelse», et verktøy for å bidra til stabilitet i finanssektoren og næringslivet for øvrig. En slik forståelse av forsiktighetsprinsippet bryter med rammen for finansregnskapet og utpekingen av investorer og långivere som de primære målgruppene, som motstykke til regulerende myndigheter og deres systemansvar.

For andre formål, for eksempel å sikre at finansinstitusjoner har tilstrekkelig solid kapitalbase til å håndtere nedgangstider og finanskriser, eller å sikre at andre selskaper til enhver tid ivaretar en tilstrekkelig soliditet, har åpenbart en form for forsiktighetstankegang en sentral rolle. Derfor har banker særskilte kapitaldekningskrav, og for aksjeselskaper stilles det krav til at egenkapital er forsvarlig. Men dersom hovedformålet med finansiell rapportering skal nås, kan ikke denne typen hensyn ivaretas av regnskapsreglene. Som med bankers kapitaldekning og aksjeselskapers egenkapitalkrav må slike utenforliggende hensyn ivaretas ved andre grep og mekanismer.

«IFRS skaper en regnskapsvolatilitet som ikke reflekterer den underliggende økonomiske realiteten»

Regnskapsvolatilitetskritikken er først og fremst rettet mot innslaget av usikre estimater, herunder og spesielt virkelig verdi-estimater. Det er imidlertid naturlig at økt usikkerhet gir økt estimatendringstakt. Derfor øker også regnskapsvolatilitet i takt med økt grad av usikkerhet. Dette er en nødvendig konsekvens og derfor prinsipielt ikke problematisk. Med andre ord er det feilaktig å påstå at regnskapsvolatiliteten, skapt av estimatendringer, ikke representerer underliggende økonomiske realiteter. Regnskapsvolatiliteten reflekterer den økonomiske usikkerheten, og den er reell. Det er således innslaget av usikkerhet i regnskapsstørrelsene som er problematisk, og ikke refleksjonen av denne usikkerheten.

En annen dimensjon av regnskapsvolatilitetskritikken henger sammen med balanse­orienteringen, som nevnt over. For eksempel medfører balanseorienteringen at mange eiendomsutviklingsprosjekter inntektsføres først ved ferdigstillelse, mens inntekten periodiseres over utviklings­perioden i et regnskapsregime basert på resultatorienteringen. Sistnevnte gir en jevnere resultatperiodisering som mange vil betrakte som et bedre uttrykk for den inntektsskapende virksomheten, samtidig som den gir mindre resultatvolatilitet. Derfor reflekterer IFRS i mindre grad forretningsmodellen, og dermed er IFRS i henhold til enkelte i mindre grad egnet til å reflektere de underliggende økonomiske realitetene.