Trusselbildet

Økonomisk kriminalitet koster, både økonomisk og omdømmemessig. Den direkte kostnaden er høy. Den indirekte kostnaden kan imidlertid være betraktelig høyere. I tillegg til at en utro ansatt skal avskjediges, med de implikasjoner det har for driften i perioden, vil omdømmetapet kunne være stort og gjenopprettelseskostnadene høye. Forholdet til kunder og leverandører kan bli skadelidende. I tillegg kan selskapet risikere lange og ressurskrevende rettsprosesser, foretaksstraff og utestengelse fra offentlige anskaffelser. Den såkalte Norconsult-saken illustrerer dette:

Saken gjaldt spørsmål om ileggelse av foretaksstraff for korrupsjonshandlinger begått av ansatte i konsulentselskapet Norconsult. ØKOKRIM tok i november 2009 ut tiltale mot selskapet og tre ansatte. I tingrettsdommen avsagt i juli 2011 ble de tre ansatte dømt for korrupsjon mens selskapet ble frifunnet. Tingretten fant at vilkårene for foretaksstraff var oppfylt, men at selskapet etter en totalvurdering likevel ikke burde dømmes.

ØKOKRIM, en av de ansatte og Norconsult anket. Lagmannsretten fant i oktober 2012 at den ansatte skulle frifinnes mens Norconsult ble idømt foretaksstraff for korrupsjon på fire millioner kroner.

Norconsult anket til Høyesterett, som i juni 2013 frifant selskapet.2* Dommen er inntatt i Rt. 2013 s. 1025. Norconsult ble enstemmig frifunnet av Høyesterett, men dommerne delte seg i et flertall på tre og et mindretall på to dommere hva gjelder begrunnelse. I denne artikkelen er flertallets begrunnelse gjengitt. Høyesterett fant at vilkårene for foretaksstraff forelå, men at den «utestengelse fra det norske markedet som en foretaksstraff fører med seg, vil utløse en totalreaksjon som ikke står i noe som helst rimelig forhold til selskapets forgåelse». Samtidig gir Høyesterett klare anvisninger på at manglende rutiner for håndtering av korrupsjonsspørsmål, taler for idømmelse av foretaksstraff:

«Etter lagmannsrettens syn hadde ikke Norconsult i 2003 gjort det man kunne for å forhindre medvirkning til korrupsjon. Norconsult hadde mange oppdrag i utlandet, blant annet i Afrika, hvor det er kjent at korrupsjon har vært og fortsatt er et betydelig problem. Dette tilsier at korrupsjon burde vært tatt opp eksplisitt i de etiske retningslinjene, jf. endringen i 1999 i straffeloven § 128 om bestikkelse av offentlige tjenestemenn i utlandet. Det burde vært utarbeidet rutiner for håndtering av korrupsjonsspørsmål, herunder plikt til å ta slike forhold opp linjevei. For medarbeidere som arbeidet i land som er sterkt korrupsjonsutsatte, burde det ha vært jevnlig innskjerping og oppfriskning av rutiner hvis man møter korrupsjonsforhold i utlandet. … Dette er følgelig et moment som trekker i retning av at foretaksstraff bør ilegges. Jeg slutter meg uten videre til denne vurderingen og vil tilføye: På bakgrunn av den kjennskap til korrupsjonsproblematikken som det må forventes at et selskap som Norconsult hadde … har bevisføringen vist at den årvåkenhet som er påberopt, knapt har satt et eneste spor i noen av selskapets policyerklæringer eller rutinedokumenter fra den aktuelle perioden. Selv om korrupsjon vil være omfattet av begrepet ærlighet og redelighet som var omhandlet i firmahåndboken, har man ikke tatt tak i problematikken omkring bestikkelser i de områder selskapet opererte og der man hadde mange ansatte. Bestemmelsene satte bare forbud mot at medarbeiderne mottok økonomiske fordeler. Selv om det skulle fremstå som selvsagt, hadde Norconsult altså ingen uttrykkelige regler som forbød selskapets med­arbeidere å gi bestikkelser. Plikten til å varsle «avvik» definert som en lovstridig handling, var generell og bortgjemt og hadde ingen adresse til korrupsjon. Jeg ser det etter dette slik at selskapets manglende tiltak for å hindre korrupsjon i egne rekker, klart taler for idømmelse av foretaksstraff.»