1 Skadeforsikring

Mens livsforsikring handler om å dekke en persons inntektsbortfall, handler skadeforsikring i hovedsak om å dekke tap knyttet til ting og materielle verdier. Forsikringsvirksomhet innebærer at man går sammen om å fordele risiko for uønskede hendelser som medfører økonomisk tap for kundene. Forsikringsselskapet overtar økonomisk risiko for negative hendelser i fremtiden mot løpende betaling av en premie. Premien beregnes på grunnlag av risikoen for den forsikrede hendelsen og kostnaden som vil påløpe om hendelsen skjer. Premieinnbetalingene skal dekke de forventede fremtidige utbetalingene til forsikringsselskapets kunder i tillegg til administrative kostnader, eventuelle finanskostnader samt en fortjeneste for forsikringsselskapet.

Et forsikringsselskap kan spesialisere seg innen ulike typer forsikringer, eller de kan inndele sin virksomhet i ulike avdelinger. Inndelingen i virksomhetsområder foretas ofte basert på typen kunder og ting som forsikres. Eksempelvis skiller man mellom sjørelaterte forsikringer og andre forsikringer og mellom privat- og bedriftskunder.

Deretter inndeles skadeforsikringsvirksomheten i ulike produkttyper. Typiske forsikringsobjekter for privatpersoner er for eksempel hus, hytte, innbo, bil eller båt. Tilsvarende for selskaper kan eksempelvis være eiendom, kjøretøyer, fabrikker eller installasjoner. I tillegg til skade på ting, omfatter skadeforsikring også forsikringsdekninger som i sin natur ligner mer på livsforsikring. Eksempler er forsikringer knyttet til personskader i arbeidsforhold (yrkesskadeforsikring, som i Norge er pålagte forsikringer) eller ulykkes- og helseforsikringer. Personforsikringer kan tegnes av både liv og skadeselskaper, men skadeselskaper kan kun tegne risikoforsikringer av høyst ett års varighet.

Innenfor de ulike forsikringsobjektene tilbys også ulike dekninger og dekningstyper. Forsikringskunden kan påvirke hva som dekkes av mind-re skader gjennom størrelsen på egenandelen, og det settes normalt en øvre grense for hvor mye som dekkes ved en skade (dekningsnivå).

Enkelte forsikringer er pålagt. For eksempel for kjøretøy er man pålagt å ha en forsikringsdekning for skade som forvoldes mot andres eiendeler og personer involvert i ulykken (ansvarsforsikring). Slike ansvarsforsikringer har ubegrenset beløp for personskader. I tillegg kan man velge i hvilken grad man ønsker å forsikre sitt eget kjøretøy - omtalt som kasko.

I et forsikringsselskap er risikoen i hovedsak knyttet til at faktiske skadeutbetalinger blir høyere enn de forventede skadeutbetalinger som ligger til grunn for prissettingen og avsetningene i regnskapet. De ulike produktene som selges av skadeforsikringsselskapene, kan medføre veldig ulik risikoprofil. For eksempel vil en bilskade typisk være en korthalet risiko fordi det går kort tid fra hendelsen skjer til pengene blir utbetalt og forholdet er endelig oppgjort. For slike forsikringer vil det i mindre grad være behov for avsetninger for skadeoppgjør i regnskapet. For andre produkttyper vil risikoen være langhalet fordi det går lang tid fra hendelsen skjer til det oppdages og/eller utbetales. Typisk vil dette gjelde personskader knyttet til kjøretøy, yrkesskade eller uføredekninger. For slike forsikringer vil det være behov for større avsetninger i regnskapet for hendelser som ikke er meldt eller endelig oppgjort. Figuren under viser gjennomsnittlig tid fra hendelse til endelig oppgjør for ulike produktgrupper (kilde: NOU 20:2008).

Videre er selskapene i mer eller mindre grad utsatt for periodiske systematiske skader (for eksempel knyttet til naturkatastrofer, uvær, perioder med spesielt glatte veier etc.) eller knyttet til spesielt store enkelthendelser, for eksempel en skade på en borerigg, en satellitt eller et kraftverk.

Risikostyring er en del av kjernevirksomheten i et skadeforsikringsselskap, og skiller gode og dårlige selskaper på kort og lang sikt. Selskapet vil kunne påvirke forsikringsrisikoen det påtar seg på ulike måter. Risikostyringen vil kunne gjennomføres som en del av inngåelsen av forsikringskontrakten («underwriting»), og etter at kontraktene er inngått. «Underwriting» handler om utvalg og utforming av produkttyper, valg av kunder/markeder og ikke minst riktig prissetting. Etter at kontrakten er inngått, må selskapene løpende følge opp resultatene i virksomheten og forsøke å motvirke effekter av moralsk hasard gjennom for eksempel aktiv rådgivning, skadeforebyggende tiltak hos kundene, holdningskampanjer, utdeling av røykvarslere osv.

Utover forsikringsrisiko har skadeforsikringsselskapene også en betydelig risiko knyttet til finansavkastning. For å finansiere fremtidige forsikringsutbetalinger har selskapene en betydelig portefølje med midler til forvaltning. Mens livsforsikringsselskapenes finansavkastning til en stor grad tilfaller kundene (og dermed motsvares av endringer i forsikringstekniske avsetninger), så tilfaller all avkastning i skadeforsikringsselskapet egenkapitalen. Det innebærer at de i utgangspunktet har større eksponering mot finansiell risiko til eierne. Selskapene må derfor styre sin virksomhet på en slik måte at forsikringsrisikoen og den finansielle risikoen virker mot hverandre - i den grad det er mulig. Utført på en god måte kan kapitalforvaltningen bidra til å stabilisere og dempe variasjoner i forsikringsvirksomheten. Det er angitt spesifikke regler for kapitalforvaltning i skadeforsikringsselskaper - dette er omtalt nærmere under.