Virksomhetsinntekt eller kapitalinntekt - kjøp og salg av leiligheter under oppføring

Etter kontroll hos flere utbyggere ble det avdekket at skattyter hadde kjøpt fire leiligheter under oppføring i 2003. I perioden 2004 til 2006 hadde han kjøpt og solgt 23 leiligheter og en garasje. Det ble beregnet en samlet gevinst på 12 MNOK. Skattyteren hadde kun oppgitt 9 MNOK til beskatning.

Det ble gjennomført en nærmere kontroll som avdekket at skattyteren også leide ut fem leiligheter.

Skattyter er revisor av yrke og oppga at kjøp og salg av disse leilighetene var motivert ut fra spekulasjon om gevinst i et oppadgående boligmarked.

Saken gjaldt spørsmål om gevinst ved salg av leilighetene og garasjen skulle anses som virksomhetsinntekt eller kapitalinntekt, jf. skatteloven §§ 5-1, 5-30 og 12-10, samt spørsmål om ileggelse av tilleggsskatt.

Skattekontoret viste til retts- og ligningspraksis der det er lagt til grunn at virksomhet er en vedvarende aktivitet av et visst omfang som drives for egen regning og risiko, og som på sikt er egnet til å gå med overskudd. Til støtte for fortolkningen ble det også vist til bindende forhåndsuttalelser fra Skattedirektoratet, som gjaldt forståelsen av virksomhetsbegrepet ved utleie av leiligheter.

Skattekontoret la til grunn at skattyter begynte med kjøp og salg av leiligheter/ kontrakter i 2003. Første året ble det kjøpt fire leiligheter og én ble solgt. I 2004 omfattet aktiviteten minst 17 enheter og det ble lagt til grunn at det krever en betydelig aktivitet til kjøp, besiktigelse, møter med utbygger, analyse av markedet mv. Skattekontoret kom derfor til at skattyter på grunn av omfanget og aktiviteten hadde drevet virksomhet. Det ble diskutert om virksomheten ble påbegynt allerede i 2003, men i det konkrete tilfellet ble det lagt til grunn at det forelå virksomhet fra og med inntektsåret 2004. Det ble videre pekt på at virksomheten økte i 2005 da det ble kjøpt flere leiligheter og minst 14 ble solgt. I 2006 ble det solgt syv leiligheter, og han eide åtte leiligheter ved utgangen av 2007.

Det ble beregnet personinntekt av inntekten for inntektsårene 2004-06. Tilleggsskatt ble ilagt med 60 % av ikke oppgitt inntekt på 3 MNOK. Revisoren ble også innberettet til Kredittilsynet.

Skattemessige konsekvenser ved oppløsning av deltakerlignet selskap

Fly ANS hadde åtte deltakere. I 2005 inngikk selskapet en kontrakt om bygging av fly som skulle leveres i 2007. I 2006 fikk deltakerne tilbud fra Fly Holding AS om kjøp av samtlige andeler. Tilbudet baserte seg på innbetalt kapital, samt merverdi på flykontrakten på 30 MNOK. Oppgjøret skulle foretas ved utstedelse av aksjer i Fly Holding AS. Samtlige deltakere aksepterte tilbudet, og andelene ble overført til Fly Holding AS i desember 2006. Vederlaget, dvs. de utstedte aksjene i Fly Holding AS, ble overført i januar 2007.

Skattekontoret varslet om at Fly ANS måtte anses oppløst på det tidspunkt alle andelene ble samlet på en hånd, og at vilkårene for uttaksbeskatning i skatteloven § 5-2 ble oppfylt på samme tidspunkt.

I svaret fra deltakerne ble det anført at det ikke var deltakernes intensjon at selskapet skulle oppløses, men at oppløsningen var en følge av at alle andelene ved en inkurie ble samlet på kjøpers hånd. Ved oppløsning av et deltakerlignet selskap anses deltakernes andeler for realisert. Gevinst eller tap ved realisasjonen skal da fastsettes etter reglene i skatteloven § 10-44. For selskapsdeltakere er gevinst ved realisasjon skattefri pga. fritaksmetoden, jf. skatteloven § 2-38. Deltakerne viste til at en ytterligere beskatning i form av uttaksbeskatning ville føre til en dobbeltbeskatning som det ikke kunne være hjemmel for, og som dessuten ville gi et urimelig resultat. De viste videre til at de selgende deltakerne ville bli skattlagt for verdier som var tilført kjøperen og ikke deltakerne.

Med hensyn til tidfesting påpekte de at selgerne ikke mottok vederlagsaksjene i Fly Holding AS før i januar 2007, dvs. etter at emisjonen var registrert i Foretaksregisteret. Det var først på dette tidspunktet transaksjonen kunne anses å være gjennomført.

Skattekontoret måtte ta stilling til følgende spørsmål:

• forelå det hjemmel for uttaksbeskatning etter skatteloven § 5-2?

• hvilket år skulle inntekten beskattes?

Innledningsvis bemerket skattekontoret at et ansvarlig selskap anses oppløst når samtlige andeler blir samlet på en hånd.

Det er deltakerne som er rett subjekt for en eventuell uttaksbeskatning, jf. skatteloven § 5-2. Deltakerne hadde fått betalt for merverdiene i flykontrakten i form av et høyere antall aksjer enn de ellers ville ha fått. Etter skattekontorets vurdering kunne ikke skatteloven § 2-38 gis anvendelse på uttak av underliggende driftsmidler/eiendeler i et selskap. Overføringen fra det ansvarlige selskapet til aksjeselskapet kunne derfor beskattes etter reglene i skatteloven § 5-2. Ved overdragelse av andeler i løpet av et inntektsår skal inntekten fordeles forholdsmessig mellom selger og kjøper basert på antall måneder hver av disse har vært eier, jf. skatteloven § 10-41 tredje ledd. Overdragelsesmåneden henføres til erververen. Det var derfor et spørsmål om også kjøperen av andelene, Fly Holding AS, skulle tilordnes en forholdsmessig andel av inntekten basert på en måneds eiertid. Det avgjørende spørsmålet i denne forbindelse var om Fly ANS eksisterte etter at Fly Holding AS overtok samtlige andeler, eller om det ansvarlige selskapet med skattemessig virkning måtte anses oppløst på overtakelsestidspunktet. Skattekontoret vurderte det slik at Fly Holding AS aldri hadde vært eier av andeler i det deltakerlignede selskapet, men at overføringen av andelene og den skattemessige oppløsningen av Fly ANS måtte anses å skje simultant i kjøpsøyeblikket. Fly Holding AS skulle derfor ikke tilordnes andel av selskapets inntekt, men denne måtte derimot fordeles mellom de opprinnelige deltakerne.

Med hensyn til tidfesting av inntekten ble det anført at uttaket først kunne anses gjennomført ved registreringen av den gjennomførte emisjonen i Foretaksregisteret i januar 2007, jf. aksjeloven § 10-10 første ledd. Skattekontoret la imidlertid til grunn at fordelen skulle tidfestes til det tidspunktet skattyter fikk en ubetinget rett til ytelsen, jf. skatteloven § 14-2 første ledd. Overdragelsen av andelene måtte etter skattekontorets oppfatning anses som en gjensidig bebyrdende avtale om realisasjon hvor vederlaget var de nyutstedte aksjene. Andelene måtte derfor anses å være realisert på det tidspunktet deltakerne fikk en ubetinget rett til aksjene, dvs. i 2006. Det var uten betydning for tidfestingen at vederlaget først ble mottatt det etterfølgende inntektsår.

Fradragsrett for emisjonskostnader/syndikeringshonorar

Spar Holding AS formidler og selger ulike spareprodukter, herunder eiendomsfond og hedgefond. Selskapets heleide datterselskap Management AS er et verdipapirforetak som har ansvar for produktutvikling, kapitalforvaltning og markedsføring av investeringsproduktene som tilbys gjennom Spar-strukturen. Porteføljen til Spar Holding AS er rettet inn mot tre segmenter - bolig, næringsbygg og offentlige bygg. Management AS forvalter investeringene ved å gjennomføre emisjoner i selskaper innenfor disse områdene. Kapitalen blir deretter formidlet til et utenlandsk holdingselskap i form av lån og/eller kapitalinnskudd. Det utenlandske holdingselskapet foretar deretter investeringer i fast eiendom, primært via kjøp av single purpose-selskaper. Den aktuelle saken gjelder Næring Holding AS, et selskap i næringsbyggsegmentet, som eier 80 % av det svenske selskapet Gulblå AB. Skattekontoret har behandlet flere likeartede saker.

I forbindelse med gjennomføringen av investeringene, påløp det ulike honorarer og gebyrer til fordel for Management AS. Det desidert største honoraret/gebyret ble i selskapets prospekter mv. kalt «syndikeringshonorar».

I selvangivelsen krevde Næring Holding AS fradrag for 140 MNOK. Fradraget ble i vedlegg til selvangivelsen benevnt «emisjonskostnad».

Skattekontoret foretok en gjennomgang av det faktiske grunnlaget for det aktuelle honoraret. Etter en vurdering av den fremlagte dokumentasjon i form av prospekter, mandater, styreprotokoller mv., mente skattekontoret at honoraret ikke kunne betegnes som en emisjonskostnad, men at det snarere fremstod som en kostnad knyttet til erverv av fast eiendom. Investeringene var foretatt av Gulblå AB. Etter alminnelige tilordningsprinsipper kunne da ikke Næring Holding AS kreve fradrag for kostnaden.

Subsidiært anførte skattekontoret at kostnaden med å hente inn kapital uansett ikke kunne belastes Næring Holding AS. Når det norske selskapet hadde betalt et betydelig beløp for å skaffe til veie kapital, og det forelå et klart interessefellesskap mellom partene, fulgte det etter skattekontorets oppfatning av skatteloven § 13-1 at denne kostnaden måtte belastes det selskapet som faktisk fikk tilført kapitalen, dvs. Gulblå AB. Næring Holding AS ville ikke ha videreformidlet den aktuelle kapitalen til en uavhengig tredjepart uten i det minste å ha krevd dekket egne kostnader.

Næring Holding AS ble ilagt tilleggsskatt. Som nevnt hadde selskapet i vedlegg til selvangivelsen omtalt den aktuelle kostnaden som en emisjonskostnad. Verken i prospekter, investeringsmandater, styreprotokoller eller annen samtidig dokumentasjon hadde selskapet omtalt kostnaden som «emisjonskostnad». Når så begrepet ble benyttet overfor skattemyndighetene, fremstod dette som en uriktig opplysning.

Ligningen er påklaget til skatteklagenemnda.

Gevinst ved konvertering av obligasjoner - tilleggsskatt - endring av konsernbidrag

Pengebingen AS er et forvaltningsselskap. Ved kontroll ble det avdekket at selskapet hadde benyttet seg av konverteringsretten på en konvertibel obligasjon, og dessuten realisert aksjer i flere selskaper utenfor EØS.

Etter varsel om endring av ligningen anførte selskapet at gevinsten ved konverteringen var skattefri pga. fritaksmetoden. Hvis skattekontoret skulle være av den oppfatning at gevinsten var skattepliktig, ønsket selskapet å yte ytterligere konsernbidrag. Den manglende inntektsføringen av gevinstene som var innvunnet ved realisasjon av aksjer utenfor EØS, skyldtes en glipp.

Skattekontoret la til grunn at konvertering av obligasjoner til aksjer skal anses som realisasjon, jf. blant annet Finansdepartementets uttalelse inntatt i Utv. 2002 side 183. En konvertibel obligasjon er et sammensatt instrument som i første rekke har karakter av å være en fordring, hvor verdien utledes av fordringens godhet og rentesatsen. Hvis konvertible obligasjoner skulle vært omfattet av fritaksmetoden, ville også gevinster og tap som åpenbart var utledet av renteelementet bli skattefrie/ikke fradragsberettigede. Dette har ikke vært meningen, og Finansdepartementet har i uttalelse inntatt i Utv. 2005 side 1398 konkludert med at konvertible obligasjoner ikke omfattes av fritaksmetoden.

Gevinsten ved konverteringen ble fastsatt til 5 MNOK, mens inntekten ytterligere ble forhøyet med 1 MNOK pga. feilføringene vedrørende aksjer utenfor EØS.

Med hensyn til tilleggsskatt fant skattekontoret at det var gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Etter en konkret vurdering ble det konkludert med at feilene verken var åpenbare eller unnskyldelige i relasjon til reglene i ligningsloven § 10-3. Det ble imidlertid lagt til grunn at feilene var lett kontrollerbare, jf. § 10-4 nr. 1 tredje punktum, og tilleggsskatt ble ilagt med 15 %.

Selskapet anmodet subsidiært om økning av konsernbidrag.

Ifølge Finansdepartementets uttalelse inntatt i Utv. 1995 side 1258, kan økning av konsernbidrag under visse forutsetninger godtas. Det er blant annet et krav om at skattyter ikke har handlet illojalt overfor ligningsmyndighetene, f.eks. ved å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger i selvangivelsen.

I Aker Maritime saken, inntatt i Utv. 2004 side 921, ble vilkåret for å endre konsernbidrag ansett oppfylt. Høyesterett bemerket at det ikke ble ilagt tilleggsskatt da det i vedlegg til selvangivelsen var gitt fullstendige opplysninger.

I Lodin-saken, inntatt i Utv. 2003 side 1008, ble økning av konsernbidrag akseptert, da lagmannsretten la til grunn at feilen var en utilsiktet glipp.

Ingen av sakene var direkte sammenlignbare med saken vedrørende Pengebingen AS.

Det er både i rettspraksis og juridisk teori lagt til grunn at det er en forutsetning for økning av konsernbidrag at skattyteren ikke har handlet illojalt. Ole Gjems-Onstad har i Norsk Bedriftsskatterett, 7. utgave side 578, gitt uttrykk for at det ikke foreligger endringsadgang hvis tilleggsskatt blir ilagt med forhøyet sats. Hvis tilleggsskatt blir ilagt med lav sats, synes vurderingen mer åpen, da ligningsloven § 10-2 ikke oppstiller krav om illojalitet. Etter skattekontorets oppfatning kan neppe lojalitetskravet i ethvert tilfelle knyttes opp mot satsen for tilleggsskatt, blant annet i saker hvor tilleggsskatt blir ilagt med 15 % pga. lett kontrollerbare feil. Skattyters opptreden kan også i slike tilfeller være illojal. Etter skattekontorets vurdering skyldtes feilføringene dårlig kvalitetssikring av de innleverte oppgavene eller muligens slurv. Vilkårene for endring av konsernbidrag var derfor ikke oppfylt.

Ligningen er påklaget til skatteklagenemnda.

Overføring av kontrakter til datterselskap i utlandet

Selskapet inngikk i 2004 en kontrakt for bygging av en rigg og ytterligere to opsjonsavtaler for bygging av tilsvarende rigger. Byggekontrakten ble 80 % finansiert gjennom en bank i Singapore som krevde at riggen, innen seks måneder før lånet skulle utbetales i 2007, ble overført til et heleid datterselskap i Singapore. Datterselskapet var ikke stiftet da kontraktene med verftet ble inngått, men ble stiftet i Singapore i 2005.

Skattekontoret la til grunn at overføringen av byggekontrakten til datterselskapet måtte anses som skattemessig realisasjon, og selskapet ble beskattet for gevinsten som oppsto som følge av verdiøkningen på kontrakten fra 2004 til slutten av 2005. Selskapet hadde anført at forutsetningene i avtaleverket, herunder kravet om overføring fra banken, innebar at datterselskapet hadde vært den reelle eieren av kontrakten fra begynnelsen. Subsidiært ble det anført at det var en forutsetning at kontrakten skulle overføres til datterselskapet til kostpris.

Opsjonene ble utøvd av morselskapet i 2005, men byggekontraktene ble inngått med verftet direkte av datterselskapet. Også i disse tilfellene anså skattekontoret at det hadde skjedd en overføring av rettigheter fra morselskapet. Det ble beregnet en skattepliktig gevinst på ca. 500 MNOK på de to opsjonene fra høsten 2004 og frem til overføring i 2005.

Selskapet ble også ilagt tilleggsskatt på grunn av uriktige og ufullstendige opplysninger i selvangivelsen.

Ligningen er påklaget til skatteklagenemnda.

Konserninterne tjenester og fradragsrett

Spørsmålet i saken var om Vaskebøtta Norway AS hadde mottatt tjenester fra konsernselskapene Cleaning Northern Europe Ltd. (UK) og Cleaning SA (Frankrike) som tilsvarte verdien av fradragsført beløp på ca. 13 MNOK. Når det gjaldt tjenester mottatt fra Cleaning Northern Europe Ltd., viste selskapets egen internprisingsrapport at Cleaning Northern Europe Ltd. hadde et fortjenestepåslag på kostnadene på 44 %, mens sammenlignbare uavhengige selskaper hadde et fortjenestepåslag på 1,85 til 6,55 %. Skattekontoret kom derfor til at fradraget på 4 MNOK måtte reduseres, ved at fortjenestepåslaget ble redusert i samsvar med armlengdeprinsippet.

Når det gjaldt tjenester fra det franske konsernselskapet på 9 MNOK, hevdet selskapet at disse besto av både managementtjenester og fordel ved bruk av immaterielle eiendeler som bl.a. merkenavn og FoU. Selskapet hadde benyttet en form for indirekte allokeringsmetode, og hevdet det ikke kunne stilles særlige krav til dokumentasjon. Skattekontoret var ikke enig og la til grunn at det også ved indirekte allokeringsmetode kreves at selskapet sannsynliggjør mottak, nytte og armlengdepris på de tjenestene det kreves fradrag for. Det ble henvist til OECDs retningslinjer pkt. 7.23, Schlumberger-dommen, inntatt i Utv. 1995 side 215, og ProAct Systems-dommen, inntatt i Utv. 2004 side 1025. Skattekontoret la til grunn at merkenavnet Cleaning ikke hadde verdi i Norge så lenge selskapet ikke benyttet navnet. Selskapet hadde kun klart å dokumentere tjenester fra det franske selskapet til en verdi av ca. 3 MNOK, og fradraget ble redusert med 6 MNOK.

Fusjon mellom utenlandskregistrert og norsk aksjeselskap

Selskapet Sjøfart NV var registrert på Nederlandske Antiller, men ble for inntektsåret 1999 ansett skattepliktig som hjemmehørende i Norge, jf. dagjeldende regler i skatteloven § 15 b. Sjøfart NV var på denne tiden morselskap i en større konsernstruktur som bestod av et 20-talls utenlandsregistrerte selskaper. Alle selskapene var skattepliktige til Norge som hjemmehørende her.

Selskapet opplyste at de ønsket å forenkle selskapsstrukturen, og legge til rette for en gjeninntreden i den norske rederibeskatningsordningen. Planen var å fusjonere Sjøfart NV med et nyopprettet norsk aksjeselskap. Lovgivningen på de Nederlandske Antiller tillot ikke fusjon med utenlandsk selskap, og derfor måtte fusjonen gjennomføres på en omforent måte. Dette gikk ut på at aksjene i Sjøfart NV skulle overføres til Newco AS til bokførte verdier. Samtidig skulle Sjøfart NV vedta oppløsning med utbetaling av likvidasjonsutbytte til eieren, Newco AS. Newco AS skulle parallelt med dette foreta en kapitalutvidelse med tingsinnskudd hvor eiendeler og gjeld i Sjøfart NV ble overført mot utstedelse av aksjer til aksjonærene i Newco AS. Kapitalutvidelsen i Newco AS skulle foretas på bakgrunn av de bokførte nettoverdiene som ble overført fra Sjøfart NV. På denne måten mente man at sammenslåingen ville bli gjennomført i samsvar med kravet til forhøyelse av aksjekapital i det overtakende selskapet, slik dette fulgte av norske fusjonsregler.

Sentralskattekontoret for storbedrifter hadde på forhånd gitt sin tilslutning til ovennevnte fusjon. En forutsetning for aksepten var at overdragelsen av aksjene i det utenlandske selskapet til det norske selskapet verken skattemessig eller regnskapsmessig skulle behandles som et reelt aksjesalg, og at overdragelsen ble gjennomført med full skattemessig kontinuitet.

Den aktuelle restruktureringen ble vedtatt i 1999. Både Sjøfart NV og Newco AS leverte selvangivelser til Oslo likningskontor for inntektsåret 2000.

Under kontrollarbeidet ble det avdekket at Sjøfart NV ble likvidert mer enn to år etter at fusjonen skulle ha funnet sted, dvs. i desember 2001. Kontrollen avdekket videre at selskapet benyttet transaksjonsprinsippet i en fusjon med uendret eierforhold, samt at det syntes å foreligge brudd på prinsippet om skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå. Selskapet ble derfor bedt om å beregne en gevinst ved likvidasjon av Sjøfart NV. De rettslige konsekvensene av dette ville være uttaksbeskatning av Sjøfart NV og realisasjonsbeskatning av aksjonærene. For Sjøfart NV innebar dette en inntektsøkning på 400 MNOK.

En fusjon av to eller flere aksjeselskaper kan gjennomføres uten beskatning etter de dagjeldende reglene i selskapsskatteloven kapittel 8, når alle selskapene er hjemmehørende i Norge, og fusjonen gjennomføres på en lovlig måte etter selskaps- og regnskapsrettslige regler, jf. selskapsskatteloven § 8-1.

I utgangspunktet gjelder skattefritaket for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, men selskaper og sammenslutninger som er skattemessig likestilt med aksjeselskaper, kan fusjonere uten beskatning etter de samme prinsipper og vilkår, jf. § 8-2 nr. 2. Prinsippene for fusjon av norsk aksjeselskap og utenlandsk registrert selskap hjemmehørende i Norge er blant annet nærmere omtalt i uttalelse fra Finansdepartementet i Utv. 1997 side 1093.

Slik skattekontoret forsto selskapsformen, var Sjøfart NV å likestille med et norsk aksjeselskap, og kunne dermed i utgangspunktet fusjoneres etter reglene i selskapsskatteloven kapittel 8.

Sammenslåingen av Sjøfart NV og Newco AS ble regnskapsført som en transaksjon, dvs. at virkelige verdier i Sjøfart NV ble lagt til grunn ved innskuddet i Newco AS. Selskapet anførte at det formelt og reelt ble foretatt et tingsinnskudd ved at aksjene i Sjøfart NV ble skutt inn i Newco AS. Etter deres vurdering var det dermed reglene om regnskapsføring av tingsinnskudd som skulle få anvendelse, og ikke reglene for fusjon. Selskapet anførte at det måtte være riktig å regnskapsføre fusjonen etter transaksjonsprinsippet ettersom tingsinnskudd skulle føres til virkelig verdi. Videre ble det anført at den aktuelle sammenslåingen måtte anses som en konserndannelse, og at det følgelig var foreløpig Norsk RegnskapsStandard (NRS) om konsernregnskap som fikk anvendelse. Ifølge den foreløpige standarden skal en konserndannelse føres til virkelig verdi på selskapsnivå, men til kontinuitet på konsernnivå.

Skattekontoret viste til at ingen av aksjonærene fikk bestemmende innflytelse i Newco AS. Det kunne derfor ikke foreligge konserndannelse. Fusjonen skulle vært gjennomført med regnskapsmessig kontinuitet, jf. NRS 9 pkt. 4.1, hvor det heter at en omorganisering med uendret eierskap skal regnskapsføres som kontinuitet.

I regnskapsstandarden heter det videre om fusjon mellom norsk og utenlandsk selskap:

«Som fusjon i standarden regnes også sammenslåing mellom norsk selskap og utenlandsk selskap, når sammenslåingen har samme kjennetegn som en fusjon etter aksjelovgivningen.»

Det var dermed feil av selskapet å regnskapsføre sammenslåingen i medhold av et transaksjonsprinsipp. Det forelå følgelig et brudd på selskapsskatteloven § 8-1 nr. 2.

Ifølge selskapsskatteloven § 8-7 nr. 1 skulle overtakende selskap videreføre de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter, skatteposisjoner og forpliktelser. I § 8-7 nr. 2 fremgikk et tilsvarende prinsipp for aksjonærene.

I den aktuelle saken hadde overtakende selskap, Newco AS, foretatt en oppskrivning av skattemessig innbetalt kapital til virkelig verdi på aksjene i Sjøfart NV. For å oppnå skattemessig kontinuitet måtte selskapet videreført innbetalt aksjekapital i Sjøfart NV i Newco AS. Dette ble ikke gjort, og det forelå dermed et brudd på det grunnleggende kravet om skattemessig kontinuitet. For aksjonæren har innbetalt kapital betydning for adgangen til å motta skattefrie utdelinger fra selskapet. For selskapet har innbetalt kapital betydning for fastsettelse av korreksjonsinntekt ved utdelinger, jf. selskapsskatteloven § 1-6. Følgelig vil feil i innbetalt kapital måtte anses som brudd på skattemessig kontinuitet, både på selskaps- og på aksjonærnivå.

Selskapet anførte at feilføringer i ligningsoppgavene alene ikke kunne føre til at en skattefri transaksjon ble skattepliktig.

Skattekontoret vurderte om feilene var av en slik karakter at fusjonen likevel kunne bli skattefri. Finansdepartementet har i uttalelse, inntatt i Utv. 2003 side 796, anført at brudd på blant annet selskapsrettslige saksbehandlingsregler fremstår som mindre vesentlige, og ikke bør føre til skatteplikt for en fusjon eller fisjon. Øvrige feil, som f.eks. bruk av galt regnskapsprinsipp eller brudd på skattemessig kontinuitet på selskaps- eller aksjonærnivå, vil normalt anses som brudd på vilkårene for skattefrihet. Etter skattekontorets oppfatning var feilene ved gjennomføringen av transaksjonen så vidt vesentlige at fusjonen ikke kunne gjennomføres skattefritt. Det ble i denne forbindelse lagt vekt på at overdragende selskap ikke ble likvidert før det var gått mer enn to år, og at transaksjonen ikke ble gjennomført med skattemessig kontinuitet. Skattekontoret konkluderte med at transaksjonen måtte anses som en skattepliktig overdragelse. Det ble ikke gitt tilstrekkelige opplysninger i selvangivelsen, og det ble derfor ilagt tilleggsskatt.

Ligningen er påklaget til skatteklagenemnda.