Bakgrunn

EU begynte i 2006/2007 å arbeide med utfordringene knyttet til den manglende konkurransen blant revisjonsselskapene i Europa. Etter at Arthur Andersen forsvant i kjølvannet av ENRON-skandalen, har de fire revisjonsselskapene KPMG, PwC, Deloitte og Ernst & Young fått en markedsandel på over 80 % av de børsnoterte selskapene innen EU. Det er blitt trukket fram at det i seg selv er problematisk at fire selskaper har en så dominerende stilling. Videre er det en risiko for at konkurransen kan bli ytterligere redusert dersom et av disse selskapene går konkurs, f.eks. pga. dagens begrensede forsikringsmuligheter for revisjonsfirmaene. Samtidig ble det pekt på at det er lite sannsynlig at det vil komme nye selskaper som kan konkurrere med de fire store. Dette blant annet fordi det vil kreve betydelige ressurser å utvikle den samme infrastrukturen og nettverket som disse selskapene har i dag. Samtidig utgjør dagens erstatningsregler et betydelig hinder for nye revisjonsselskaper.

EU-kommisjonens anbefalinger

På bakgrunn av dagens situasjon anbefaler Kommisjonen flere metoder for å sikre at det også i framtiden vil være selskaper som kan ivareta revisjon av aksjeselskaper innen EU. Kommisjonen anbefaler særlig tre metoder for å begrense ansvaret:

1. 1Beløpsmessig tak på ansvaret

2. 2Proporsjonalt erstatningsansvar (erstatningsansvaret kan ikke bli større enn revisors faktiske bidrag til skaden som er oppstått)

3. 3Avtale mellom revisjonsselskap og selskap som skal revideres.

I forhold til alternativ 1, beløpsmessig tak, peker Kommisjonen på at det kan være vanskelig å innføre felles tak for hele EU da størrelsen på dette vil kunne avhenge av de økonomiske og juridiske forholdene i det enkelte land. Den beløpsmessige grensen vil derfor variere fra land til land og et slik tak vil også kunne gjennomføres på ulik måte. I Østerrike, Tyskland og Belgia er ansvarsbegrensningen lovfestet. I Storbritannia reguleres det derimot gjennom avtale mellom revisor og revisorklienten. I flere land vil imidlertid en avtale mellom revisjonsselskapet og klienten ikke kunne gjøres gjeldende overfor aksjonærene eller tredjeparter slik at Kommisjonen legger til grunn at det å begrense revisoransvaret gjennom avtale ikke vil være tilstrekkelig.

Også i forhold til innføring av et proporsjonalt erstatningsansvar vil en slik begrensning i mange land ikke kunne gjøres gjeldende overfor selskapets aksjonærer eller tredjeparter fordi disse ikke er part i avtalen mellom revisor og selskapet. Et proporsjonalt erstatningsansvar kan synes mer rettferdig enn en beløpsmessig ansvarsbegrensning da revisor vil kunne gjøres ansvarlig for den faktiske skaden som er oppstått pga. revisors handlinger. Samtidig vil revisor ikke kunne gjøres ansvarlig sammen med selskapene som revideres. Imidlertid innvendes det at en slik ordning ikke hindrer at det fortsatt fremmes betydelige krav da det ikke er noen beløpsgrense. Innføring av proporsjonalt ansvar innenfor EU vil bidra til harmonisering av regelverket.

I tillegg foreslår Kommisjonen at ansvarsbegrensning kan gjennomføres som en kombinasjon av flere metoder. I tillegg til kombinasjoner av et øverste tak og proporsjonalt ansvar vises det til at det også kan innføres rimelighetsbegrensninger hvor den nærmere grensen fastsettes av domstolene.

Uavhengig av måten medlemsstatene innfører ansvarsbegrensninger på, foreslås det at begrensningen ikke skal kunne gjøres gjeldende dersom det dreier seg om forsettlige handlinger/unnlatelser fra revisors side (willful misconduct) fra revisors side.

Medlemslandene har frist til 5. juni 2010 med å informere Kommisjonen om hvilke tiltak de har iverksatt for å følge opp anbefalingen. Seks EU-land har allerede innført lovbestemte begrensninger i revisoransvaret.

Fordi erstatningsreglene varierer betydelig mellom EU-landene, har Kommisjonen valgt å overlate til medlemslandene å avgjøre hvilken metode som er mest hensiktsmessig. Anbefalingen er ikke juridisk bindende, men en politisk forpliktelse, og påvirker ikke medlemsstatenes rettigheter og forpliktelser. Det er fortsatt medlemsstatenes ansvar å avgjøre hvordan regelverket skal gjennomføres på nasjonalt nivå, for eksempel gjennom nasjonal lovgivning, veiledning, administrativ praksis etc.

Betydning for norsk rett

I Norge følger revisors erstatningsansvar av revisorloven § 8-1, supplert av de ulovfestede erstatningsreglene. Ved vurderingen av om en skadelidt har krav på erstatning må det sannsynliggjøres at alle de tre alminnelige vilkår for erstatning er tilstede. Det må for det første foreligge et relevant ansvarsgrunnlag (skyld). Videre må skadelidte ha lidd et økonomisk tap, og til sist må det sannsynliggjøres årsakssammenheng mellom revisors handling og den skadelidtes økonomiske tap.

Et av hovedhensynene bak lovbestemt revisjon, er ønsket om en uavhengig kontroll av bedriften. Dette for å beskytte både foretaket selv, eiere, kreditorer og andre. Revisor har således en viktig rolle både for selskapet og for utenforstående. Revisors erstatningsansvar virker preventivt og bidrar samtidig til å kompensere ev. tap skadelidte lider pga. revisors feil. Erstatningsansvaret er ikke begrenset til kun å gjelde i forhold til revisorklienten og selskapet, men kan gjøres gjeldende av enhver så lenge alle de tre erstatningsbetingende vilkårene er til stede.

Dersom det er konstatert at revisor er erstatningspliktig, kan revisors erstatningsansvar likevel lempes. Lemping kan skje etter en skjønnsmessig vurdering der det blant annet kan legges vekt på forsikringer og forsikringsmuligheter. Medlemmer av Revisorforeningen og revisorer som er omfattet av revisorloven § 3-7 må ha forsikring på minst fem millioner kroner. Det er derfor i utgangspunktet vanskelig å tenke seg at lemping kan skje for erstatningsansvar som er lavere enn dette. Men rettspraksis forutsetter at revisor også må ha en forsikring som står i forhold til omfanget av virksomheten som drives og revisor vil derfor ofte måtte tegne høyere forsikring. Revisors strenge profesjonsansvar gjør at det normalt ikke vil skje lemping av revisors erstatningsansvar.

Norsk rett har heller ingen øvre grense for revisors ansvar. Imidlertid innebærer kravet om adekvat årsakssammenheng en begrensning i den forstand at revisor ikke blir erstatningsansvarlig dersom det ikke er tilstrekkelig sammenheng mellom revisors handling og det økonomiske tapet som er oppstått. Likevel har vi sett at det har blitt fremmet til dels svært betydelige krav, både gjennom Balder-saken, Sponsor Service-saken og Finance Credit-saken. Uten å ta stilling til de to sakene konkret, er det etter artikkelforfatternes mening grunn til å stille spørsmål ved om erstatningsansvaret for revisor er for omfattende. Det er ihvertfall nødvendig å diskutere hvor omfattende det bør være. Som nevnt er anbefalingen ikke juridisk bindende, men en politisk forpliktelse, og påvirker ikke medlemsstatenes rettigheter og forpliktelser. Men det er grunn til å anta at anbefalingene vil påvirke norske revisorer fordi Norge ofte vil tilstrebe å ha et regelverk som er tilsvarende det som er innen EU.