Hovedtrekkene i diskusjonsnotatet

IASB og FASB samarbeider for tiden om videreutvikling av deres respektive konseptuelle rammeverk og i den forbindelse har eiendelsdefinisjonen vært på den aktive agendaen det siste halvåret. Diskusjonsnotatet «Financial Instruments with Characteristics of Equity», som IASB publiserte i februar, inngår ikke i dette samarbeidsprosjektet, men er likevel tematisk tett beslektet.

Diskusjonsnotatet oppsummerer i all hovedsak kun de vurderinger som FASB gjorde i sitt tilsvarende notat i november 2007 («Preliminary Views - Financial Instruments with Characteristics of Equity»). IASB har således ennå ikke bestemt seg for om diskusjonsnotatet skal være opptakten til en ny eller revidert standard, og avventer synspunkter på diskusjonsnotatet før den beslutningen fattes (høringsfristen er 5. september).

I januar, altså kort tid før IASB ga ut sitt diskusjonsnotat, publiserte PAAinE («Pro-active Accounting Activities in Europe», et samarbeidsprosjekt mellom EFRAG og nasjonale standardsettere, herunder Norsk RegnskapsStiftelse) et diskusjonsnotat om det samme (PAAinE-notatet omtales ikke nærmere her).

I gjeldende IFRS reguleres skillet mellom gjeld og egenkapital i IAS 32 Finansielle instrumenter - presentasjon. Egenkapital er i IAS 32 definert som en residualpost. Netto eiendeler utgjør egenkapital. Finansiell gjeld er definert som en kontraktsmessig forpliktelse som innehar visse karakteristika. Skillet mellom egenkapital og gjeld som trekkes i IAS 32, har vært gjenstand for to Typer kritikk: 1) Det er uklart hvordan prinsippene i IAS 32 skal anvendes i praksis, og 2) i en del situasjoner gir prinsippene utslag som virker urimelige (i noen tilfeller er instrumenter som antas å være egenkapital gjeld etter IAS 32 og gjeldsinstrumenter etter IAS 32 ligner mer på egenkapital i enkelte andre tilfeller).

Det vises ofte til at det er uklart hva som menes med forpliktelse når IAS 32 sier at en forpliktelse er etablert når en enhet ikke har en ubetinget rett til å unngå utbetaling av kontanter eller andre finansielle eiendeler til en motpart. Det såkalte «fast-mot-fast prinsippet» er også utsatt for kritikk (en avtale om å bytte en finansiell eiendel mot en enhets egne egenkapitalinstrumenter er egenkapital kun hvis både førstnevnte beløp og sistnevnte antall er fast). Det er uklart hva som menes med «fast». For eksempel hvis beløpet er fast, men i en annen valuta enn enhetens funksjonelle valuta, så anses beløpet ikke å være fast i forhold til klassifisering av gjeld og egenkapital, og avtalen er å betrakte som gjeld. Det påpekes i denne sammenheng i diskusjonsnotatet at avtalen ikke er å anse som gjeld etter gjeldsdefinisjonen i IASB Rammeverk ettersom gjeld der forutsetter oppofrelse av eiendeler, jf. pkt. 31. Det er en forståelse av definisjonen i rammeverket som ikke er lett tilgjengelig (i rammeverket forutsettes det «(...) an outflow (...) of resources embodying economic benefits»). Et tredje eksempel gjelder ved betinget oppgjør («contingent settlement»). Finansielle instrumenter kan inneholde bestemmelser om at enheten skal overdra finansielle eiendeler til motparten avhengig av om en mulig fremtidig hendelse som er utenfor begge parters kontroll inntreffer. Med mindre det betingede oppgjøret ikke er «genuint» eller reelt om en vil, så skal det finansielle instrumentet anses å være gjeld. Hva som menes med «genuint» fordrer skjønnsutøvelse. Denne typen kritikk er interessant for den synes å ha som utgangspunkt at det er regler snarere enn prinsipper som representerer formålstjenlig regnskapsregulering.

Disse eksemplene illustrerer at skillet mellom gjeld og egenkapital i IAS 32 krever skjønnsutøvelse og at skillet som trekkes ikke alltid gir rimelige eller «rettvisende» utslag. På denne bakgrunn er det grunn til å spørre om IAS 32 bør revideres/erstattes, hevdes det i diskusjonsnotatet. Den første kritikken, nemlig at det er uklart hvordan prinsippene i IAS 32 skal anvendes i praksis og at de dermed fordrer skjønnsutøvelse, er oppsiktsvekkende. Kravet til profesjonell skjønnsutøvelse vil alltid stå sentralt i et prinsippbasert regnskapsregime, og denne kritikken synes således å ha som utgangspunkt at et regelbasert standardverk er formålstjenlig. Den andre kritikken, at IAS 32 medfører at instrumenter som reelt sett er gjeld blir regnskapsmessig egenkapital og omvendt, bør tillegges langt mer vekt.

På denne bakgrunn utredes det for tre alternative modeller i diskusjonsnotatet: 1) «Basic ownership», 2) «Ownership-settlement» og 3) «Reassessed expected outcomes». I alle de tre modellene er eierskapskonseptet sentralt. Eierskap forutsetter at investor har krav på en andel av eiendelene til enheten som er prioritert etter alle andre krav i tilfellet avvikling. Et instrument som gir eierskap er egenkapital etter samtlige tre modeller. Videre defineres egenkapital positivt i alle tre modellene, i motsetning til IAS 32 som definerer egenkapital residualt.

I den første modellen er det bare eierskapsinstrumenter («basic ownership instruments») som er egenkapital. En slik avgrensning vil gi mindre egenkapital enn hva som vil være tilfelle etter IAS 32. For eksempel vil et selskap som utsteder A- og B-aksjer med ulik prioritet, kun klassifisere den aksjeklassen med lavest prioritet som egenkapital etter denne modellen, mens begge aksjeklassene er å anse som egenkapital etter IAS 32.

I den andre modellen vil i tillegg blant annet enkelte derivater som er indeksert etter eierskapsinstrumenter være å anse som egenkapital. Denne modellen vil gi rimelig sammenfallende utslag som IAS 32.

I den siste modellen som beskrives, vil i tillegg til eierskapsinstrumenter hvis virkelige verdier beveger seg i samme retning som virkelig verdi på eierskapsinstrumentene være å anse som egenkapital. Denne modellen vil gi langt mer egenkapital enn IAS 32.

IAS 32 rommer et substans over form-prinsipp i forhold til betingede oppgjør. Som redegjort for over, dersom det betingede oppgjøret ikke er «genuint», så skal det ses bort fra. Det betingede oppgjøret er ikke genuint dersom sannsynligheten for at betingelsen skal inntreffe er liten. I diskusjonsnotat gis substans over form-prinsippet generell rekkevidde - kontraktsmessig betingelser som kun har liten sannsynlighet for å påvirke utfallet skal ses bort fra.

IASB gir i diskusjonsnotatet ikke uttrykk for preferanser i forhold til noen av modellene, ei heller i forhold til den gjeldende modellen i IAS 32. Tvert i mot, IASB er nøye med å presisere at formålet med diskusjonsnotatet er å stimulere til debatt. Det tror jeg de klarer!

Også på kort sikt kan man se at det gjøres noen grep for å justere avgrensingen mellom egenkapital og gjeld. IASB har hatt et utkast til endring av IAS 32 på høring som medfører at visse finansielle instrumenter med egenskaper som i utgangspunktet samsvarer med gjeldsdefinisjonen IAS 32, skal klassifiseres som egenkapital i stedet for gjeld. Det forventes at dette endringsforslaget i løpet av kort tid vil bli endelig fastsatt.

Utestående høringsutkast

I tillegg til diskusjonsnotatet som er redegjort for over, har IASB for tiden ett annet utkast på høring, nemlig ett om endringer i IFRS 2 og IFRIC 11, begge om aksjebaserte betalingsordninger. IFRS 2 og IFRIC 11 omhandler blant annet behandlingen av ordninger der leverandøren av tjenesten eller vareleveransen mottar egenkapitalinstrumenter i et annet konsernselskap enn det som mottar tjenesten eller vareleveransen som motytelse. I endringsforslaget presiseres det at tilsvarende ordninger med kontantoppgjør skal behandles på samme måte. Høringsfristen utløp 17. mars.

IFRIC har for tiden to utkast på høring. IFRIC D23 gjelder behandlingen av utdelinger til eiere av ikke-monetære eiendeler, for eksempel ved fisjon eller andre utdelingsformer. Utkastet gjelder ikke samme kontroll transaksjoner, altså utdelinger fra et selskap til et annet i samme konsern. Etter utkastet skal en regnskapsføre en gjeld til å dele ut en ikke-monetær eiendel til virkelig verdi, typisk på det tidspunktet utbyttebeslutningen fattes i generalforsamlingen. Når gjelden gjøres opp, typisk ved levering av den ikke-monetære eiendelen, skal forskjellen mellom gjeldens regnskapsførte verdi (virkelige verdi) og eiendelens balanseførte verdi resultatføres. Denne uttalelsen vil kunne skape selskapsrettslige utfordringer ettersom en mellom førstegangsinnregning av gjelden og overdragelsen vil redusere egenkapitalen, og det er først ved resultatføring av gevinsten at den negative egenkapitaleffekten blir utlignet. Høringsfristen er 25. april.

IFRIC D24 gjelder regnskapsføring av kunders bidrag til leverandørers anskaffelse av varige driftsmidler som skal brukes i leveransen til kunden (anleggsbidrag). Anleggsbidrag er for eksempel vanlig i enkelte bransjer som telekommunikasjon og olje og gass. For eksempel kan kunden betale hele eller deler av tilkoplingen av en gassledning til kundens fasiliteter. Det følger av utkastet at leverandøren skal regnskapsføre tilkoplingen som en eiendel med en motsvarende leveranseforpliktelse (forpliktelsen til å levere gass i dette eksemplet), med mindre arrangementet anses å være en leieavtale etter IFRIC 4 Fastsettelse av hvorvidt en avtale inneholder en leieavtale og IAS 17 Leieavtaler og leieavtalen er finansiell (i så fall regnskapsføres ingen eiendel eller forpliktelse). Forpliktelsen skal inntektsføres over den minimumsperioden som leverandøren har forpliktet seg til å levere. Høringsfristen er 25. april.

Regnskapstilsynet

Tilsynet offentliggjorde ingen saker i januar, men i februar er én sak offentliggjort. Denne oppsummeres kort i det følgende.

Saken gjaldt 2006-regnskapet til en bank. Tilsynet påpekte flere mangler, blant annet at finansielle garantier ikke var regnskapsført etter IAS 39 Finansielle instrumenter innregning og måling. Banken begrunnet denne mangelen med at nødvendige systemløsninger ikke var etablert og at garantiene uansett ikke var av vesentlig betydning for regnskapet. Tilsynet tok dette til etterretning. Tilsynet påpekte videre at banken i strid med IAS 39 ikke inntektsførte gebyrer som del av amortisert kost, og igjen begrunnet banken mangelen ved å vise til utilstrekkelige systemløsninger og at effekten ikke var vesentlig for regnskapet. Tilsynet aksepterte denne begrunnelsen. For øvrig påpekte tilsynet mangler ved blant annet egenkapitaloppstillingen som banken gir uttrykk for vil bli rettet opp i 2007-regnskapet, og tilsynet aksepterer videre bankens argumentasjon for at den kun har ett virksomhetsområde og ett geografisk område av betydning for segmentrapporteringen.