Finansiering av selskaper

Et tilbakevendende spørsmål for et morselskap er hvordan det skal dekke behovet for kapital i et datterselskap. Etter norsk rett kan dette gjøres ved kapitaltilskudd i form av egenkapital eller lån.

Spørsmålet har blitt mer aktuelt etter innføringen av fritaksmetoden. Morselskapet har ikke lenger skatteplikt for gevinst ved realisasjon av aksjer, men har tilsvarende heller ikke fradragrett for tap. Morselskapet vil derimot fortsatt, under visse forutsetninger, kunne kreve fradrag for tap på lån eller fordringer.

Fylkesskattekontoret erfarer at de store aktørene innen skatterådgivning i stadig større grad anbefaler kapitaltilskudd i form av lån, og da særlig hvis risikoen er stor. Dette har igjen sammenheng med et ønske om å utnytte asymmetrien knyttet til de to kapitaltilskuddsformene. Dersom datterselskapet finansieres med lån, kan det kreves skattemessig fradrag hvis investeringen mislykkes. Lykkes derimot investeringen, kan fordringen tilbakebetales eller konverteres til egenkapital uten beskatning. Aksjene kan senere selges med skattefri gevinst.

En sak fylkesskattekontoret har hatt til behandling viser imidlertid at det også før fritaksmetoden kunne være behov for en skattemessig vurdering av kapitaltilskuddet i enkelte saker.

I saken var det ytet kapitaltilskudd i form av lån. Det sentrale spørsmålet var om den valgte formen var avgjørende for klassifiseringen eller om det for skattemessige formål kunne foretas en omklassifisering av lånet til egenkapital.

Det norske holdingselskapet Norge AS foretok en geografisk utvidelse av sitt virksomhetsområde til også å omfatte USA. Etableringen skjedde ved stiftelse av datterselskapet USA Inc. med en egenkapital på NOK 80. Det var på det rene at oppbygging av virksomheten i USA krevde betydelig kapital og innebar en høy risiko.

Datterselskapets kapitalbehov utover egenkapitalen på NOK 80 ble ytet i form av lån fra morselskapet. Tilskuddet gikk hovedsakelig til drift, og ikke til investering i aktiva. Kapitaltilskuddene akkumulerte seg over tid til MNOK 420.

Konsernets satsing på det amerikanske markedet slo feil, og USA Inc. oppnådde ikke omsetning av betydning. I forbindelse med en reorganisering av den amerikanske virksomheten konverterte Norge AS fordringen til aksjekapital i USA Inc. Fordringen ble på konverteringstidspunktet verdsatt til MNOK 40, og Norge AS krevde fradrag for MNOK 380 som tap på fordring.

Norge AS hadde selv foretatt renteberegning etter reglene om tynn kapitalisering for årene 1999 til 2001. Dette innebar at selskapet hadde vurdert USA Incs lånekapasitet, og for skatte- og regnskapsmessige formål bare renteberegnet den delen av lånet som lå innenfor datterselskapets alminnelige lånekapasitet. Lånekapasiteten ble av selskapet beregnet til MNOK 100.

Lånekapasiteten på MNOK 100 var nådd i januar 2000. Til tross for dette ble det gitt ytterligere lån, som datterselskapet etter selskapets egen vurdering ikke hadde evne til å betjene.

For øvrig forelå det ingen skriftlig låneavtale, det var ikke stilt sikkerhet for lånet og det forelå heller ingen skriftlig tilbakebetalingsplan.

Ligningsnemnda reiste på bakgrunn av dette spørsmål ved realiteten i låneformen.

Ligningsnemnda la til grunn at selskapet i utgangspunktet hadde valgrett med hensyn til finansieringsform, og at den valgte formen som hovedregel måtte aksepteres av ligningsmyndighetene.

Nemnda påpekte imidlertid at det var flere forhold vedrørende selskapets tilskudd til datterselskapet som gjorde at tilskuddene hadde større likhetstrekk med egenkapital. I en slik situasjon mente nemnda det måtte foretas en helhetsvurdering av tilskuddene for å kunne avgjøre om de lignet mest på lån eller egenkapital. Nemnda viste til høyesterettsdom inntatt i Rt. 2001 s. 851 (Utv. 2001 s. 1251) Preferansekapital.

Etter en helhetsvurdering av de faktiske forhold kom nemnda til at tilskuddene fra Norge AS til USA Inc., ut over MNOK 100, i realiteten var egenkapital, jf. ligningsloven § 8-1 nr. 1. Dette innebar at tap på fordring ble redusert tilsvarende.