Kort om saken

Biochem Worldwide Chemicals AS (heretter Biochem) ble etablert i 1994, og var et selskap som drev produktutvikling innen blant annet rengjørings-, kosmetikk- og helsekostbransjen. Saksøker var fra 1995 aksjeeier, og ble senere styreleder i selskapet. Biochem hadde imidlertid problemer med å få gjennomslag i markedet, og i tillegg til store underskudd var den økonomiske styringen i selskapet mangelfull. Saksøker var den eneste aksjeeieren med midler til disposisjon, og han måtte ved flere anledninger yte Biochem lån for å opprettholde driften. Selskapslånene ble etter hvert konvertert til aksjekapital, noe som gjorde at saksøker ble en av hovedaksjeeierne i selskapet.

Fra årsskiftet 1999/2000 og utover året hersket det et meget anstrengt forhold mellom saksøker på den ene siden og de tre andre hovedaksjeeierne på den annen. Saksøker var styreleder i Biochem på dette tidspunktet, og to av de andre hovedaksjeeierne var styremedlemmer. Konflikten grunnet i at saksøker stilte spørsmålstegn ved de øvriges bruk av midler.

Selskapet Inter Oil Gulf PLC (heretter Inter Oil) meldte etter hvert sin interesse for Biochem. Det var den ene av de tre andre hovedaksjeeierne i Biochem, som selv var aksjeeier og direktør i Inter Oil, som knyttet kontakten mellom de to selskapene. Inter Oil ønsket seg inn i Biochem gjennom en aksjeswap, og for å kapitalisere selskapet, ville Inter Oil tilføre verdier i form av uraffinert gull. Inter Oil hevdet at selskapet, gjennom et amerikansk joint venture, rådet over 9 containere med verdifulle metaller, blant annet uraffinert gull, som befant seg i USA. Det ble foreslått å benytte to av containerne som tingsinnskudd i Biochem, hvis innhold etter sigende var verd drøye 162 millioner dollar. Saksøker hadde ingen tro på at Inter Oil disponerte slike gullverdier, og anså det usannsynlig at et amerikansk selskap plutselig ville investere slike verdier i Biochem. Han satt også, gjennom egne erfaringer, medieoppslag og kontakt med politiet, på negative opplysninger om eierne i Inter Oil. Et større revisjonsselskap hadde også uttrykt seg negativt om Inter Oil. De negative opplysingene ble formidlet til to av de andre aksjeeierne i Biochem, men disse var utelukkende positive til Inter Oil, personene bak og mulighetene for videre samarbeid.

I juni 2000 var Biochem nær konkurs, og saksøker, som ville ut av selskapet, ønsket ikke å skyte inn ytterligere kapital. Konkurs ville imidlertid medføre et betydelig økonomisk tap for saksøker personlig. Den økonomiske situasjonen i Biochem aktualiserte derfor et salg av selskapet, og Inter Oil var eneste interessent. Saksøker ble på ekstraordinær generalforsamling i juli 2000 gjenvalgt som styreleder.

På sensommeren 2000 var alle parter, herunder saksøker, innforstått med at Biochem skulle foreta en rettet emisjon mot Inter Oil, og skifte revisor. Saksøker fikk tilbud om videre deltakelse i Biochem og aksjer i Inter Oil, men avstod som følge av skepsis til eierne i Inter Oil og påstanden om gullbeholdningen. Inter Oil tilbød seg å kjøpe saksøkers Biochem-aksjer, og det ble inngått en avtale. Etter krav fra direktør og eier i Inter Oil (som samtidig var aksjeeier og styremedlem i Biochem), måtte saksøker imidlertid avgi følgende skriftlige erklæring som vilkår for avtalen:

I forbindelse med aksjekjøpsavtale inngått med Inter Oil Gulf PLC i dag om salg av aksjer i Biochem WWC AS, erklærer undertegnede at jeg ikke vil ta personlig kontakt med Biochems nye revisor.

Foranledningen for denne erklæringen var at de andre involverte hadde hemmeligholdt for saksøker hvem som skulle overta som ny revisor. Ifølge et prosesskrift hadde saksøker fått beskjed om at «dersom han med sin negative innstilling skulle snakke med revisoren, så kunne han ødelegge alt».

Det ble avholdt ekstraordinær generalforsamling i begynnelsen av september 2000 for behandling av emisjonen mot Inter Oil. Som styreleder i Biochem redegjorde saksøker for styrets forslag til kapitalforhøyelse. I styrets redegjørelse het det at Inter Oils aksjeinnskuddsforpliktelse skulle kunne gjøres opp med edelt metall, notert i USA. Styret hadde imidlertid ikke foretatt noen kontrollhandlinger i forhold til det edle metallet som skulle benyttes til kapitalutvidelsen, og redegjørelsen inneholdt ingen opplysninger som påkrevd i aksjeloven § 10-2 jf. § 2-6. Saksøker anførte i retten at selv om han under forberedelsene av kapitalutvidelsen var styreleder i Biochem, betraktet han seg som «ferdig» med selskapet. Han anså det derfor som de øvrige aksjonærenes problem om gullet var ekte eller ikke, og hva gjaldt styrets redegjørelse, var denne utarbeidet av andre. Saksøkers egen rolle begrenset seg til å undertegne den.

Grimsrud & Co var ikke representert under generalforsamlingen og hadde på det tidspunktet ikke utarbeidet sin erklæring i henhold til aksjeloven § 10-2 jf. § 2-6.

Ansvarlig revisor for Biochem-oppdraget hos Grimsrud ble i august 2000 bedt om å bistå med kapitalutvidelsen i Biochem, og ble forespeilet oppdraget som ny revisor i selskapet. Revisor hadde ikke forhåndskunnskaper om at de personer han hadde kontakt med i Biochem hadde et «frynsete» rykte, og fikk heller ingen advarsler under oppdragsvurderingen. Revisor fikk opplyst at kapitalutvidelsen i selskapet skulle skje ved et tingsinnskudd i form av gullverdier. Personene bak Inter Oil fortalte revisor om de ni containerne som Inter Oil hadde fått rettighetene til i fem år fra et Joint Venture bestående av D.E.N. Enterprise og The Dulce Vida Group (heretter kalt Joint Venture). To av containerne var tenkt stilt til Biochems disposisjon. Verdiene representert ved det edle metallet skulle senere belånes og tilføre selskapet kapital. Revisor ble presentert for dokumentasjon som etter sin ordlyd ga rettighetene til containerne med gull til Inter Oil, og viste at de var kontrollert og plassert på et sikkert sted. Med henblikk på sin revisorerklæring til Foretaksregisteret, og med utgangspunkt i at gullverdiene skulle skytes inn i Biochem som et tingsinnskudd, tok revisor kontakt med en advokat i USA for å få verifisert transaksjonen mellom Inter Oil og Biochem. Revisor oversendte samtidig diverse dokumenter som indikerte oppbevaring og overføring av gullrettighetene. Advokaten ga til svar at det på grunnlag av de aktuelle dokumenter syntes som om rettighetene til de aktuelle containere var overført fra Inter Oil til Biochem, men at han tok forbehold for eksistens og innhold i containerne.

Revisor fortsatte sine kontrollhandlinger, og forutsatte overfor Inter Oil at det skulle foretas en fysisk inspeksjon av gullbeholdningen for å få verifisert dens eksistens, og at innholdet skulle kontrolleres av eksperter.

Revisor fikk i september 2000 tilsendt en kjøpekontrakt, der det het at Inter Oil som garantist, for og på vegne av kjøper Biochem, skulle betale 53,2 millioner dollar til selger Joint Venture for fulle rettigheter til de aktuelle containerne med gull. Sammen med kontrakten fikk revisor også et brev fra selgers advokat og et notarialbekreftet skjøte som bekreftet at rettighetene til containerne var overført, et dokument som beskrev containernes innhold og et «transfer & inspection»-dokument som bekreftet at containerne var blitt grundig inspisert og overført.

Fra revisors side ble det også tatt kontakt med revisorkolleger i USA og bedt om bistand for å få verifisert eksistens og eierskap til gullet. Revisorene i USA tok kontakt med advokaten til Joint Venture, og fikk en notarialbekreftet erklæring om at gullet var ubeheftet og overført til Biochem, at det var plassert på et sikkert sted og inspisert og kontrollert av eksperter.

På dette grunnlag anså revisor at det forelå sterke beviser for gullets eksistens og verdi, men revisors kollega i USA mente det var behov for ytterligere dokumentasjon tatt i betraktning de store verdiene som var involvert. Den andre revisorkollegaen i USA tilbød seg å besørge en fysisk inspeksjon, og stilte spørsmål til selgers advokat. Advokaten holdt fast på at det forelå tilstrekkelige beviser for gullets eksistens og verdi, og at revisors erklæring kunne sendes foretaksregisteret. Revisorkollegaene i USA ga etter dette fremdeles uttrykk for tvil vedrørende gullets eksistens og verdi. De foretok også en vurdering av bakgrunnen til selgers advokat, uten at dette ga negative opplysninger.

På dette tidspunktet mente revisor imidlertid at kapitalutvidelsen i Biochem i realiteten var en gjeldskonvertering, og ikke et tingsinnskudd. Oppfatningen baserte seg på kjøpekontrakten som viste at Inter Oil skulle betale for gullbeholdningen, og hadde fått en fordring på Biochem. Revisor mente dermed at revisorerklæring til Foretaksregisteret kunne utstedes uten å kontrollere eksistens og verdi av gullbeholdningen, og anså det tilstrekkelig å få bekreftet eksistensen av gjeldsposten, som han på grunnlag av undersøkelsene mente å ha dekning for. Det ble således utarbeidet en oppgjørskontrakt mellom Inter Oil og Biochem på konvertering av gjelden til aksjer. Revisor utarbeidet deretter en redegjørelse for kapitalforhøyelsen i Biochem, og sendte sin bekreftelse om mottak av aksjeinnskudd til Foretaksregisteret.

Den vanskelige økonomiske situasjonen i Biochem fortsatte utover høsten 2000. Selskapet fikk verken solgt eller pantsatt gullbeholdningen. Som nevnt hadde saksøker solgt sine aksjer i Biochem til Inter Oil, men hadde ikke mottatt oppgjør. Han hadde derfor på dette tidspunktet fremdeles status som aksjeeier i selskapet. I mangel av likviditet henvendte selskapet seg igjen til saksøker og ba om hjelp. Saksøker, som så for seg store egne tap ved en eventuell konkurs, betalte 250.000 kr til selskapet. Han ble tilbudt aksjer i Inter Oil, og inngikk en avtale med selskapet om å bli aksjeeier, der Inter Oil blant annet skulle sikre finansiering av Biochem mot at saksøker skulle forskuttere utgifter og stille husleiegaranti.

I desember 2000 planla Biochem en ny kapitalutvidelse, og det tidligere omtalte Joint Venture var interessert i å skyte inn ytterligere to containere med edelt metall og gull. Virksomheten i Biochem ble som følge av mange betalingsanmerkninger overført til et annet selskap, som senere fikk navnet Biochem Engineering, og kapitalforhøyelsen ble foretatt i dette selskapet. Saksøker ble styremedlem her, og Grimsrud & Co ble valgt som revisor.

Revisor mottok en rekke dokumenter fra USA som skulle verifisere det edle metallets eksistens og verdi, men revisor krevde en ny og uavhengig test av gullbeholdningene, og tok i mars 2001 kontakt med en amerikansk ekspert som påtok seg oppdraget. I juni ble det avholdt et møte mellom Biochem Engineering, herunder saksøkte, og revisor. Saksøker hadde fremdeles ikke gjort revisor oppmerksom på den skepsisen og mistro han hadde til personene bak Inter Oil og de angivelige gullbeholdningene. Biochem ble gjort oppmerksom på revisors krav om test av gullbeholdningene før revisors bekreftelse på kapitalinnskuddet kunne utstedes. Revisor aksepterte likevel, dagen etter møtet, å få Biochem Engineering registrert i Foretaksregisteret med en aksjekapital på 40 millioner kr. Den amerikanske eksperten hadde lovet revisor en rapport innen kort tid. Revisor mottok videre en sjekk på 500 000 kr fra saksøker som oppgjør for forfalt revisjonshonorar. De nødvendige papirer ble sendt Brønnøysund, og testingen av gullet ble påbegynt i USA.

Testingen av gullet ble imidlertid vanskeliggjort, da representanter for ledelsen i Biochem Engineering stilte krav om at testingen skulle skje når ledelsen ønsket det, at flere andre uavhengige testere måtte involveres og uttrykte at dette kunne ta tid. En av revisors kontaktpersoner i USA var også blitt kontaktet av de nevnte representanter, og blitt gjort oppmerksom på at selger ville ha kontroll på hvem som utførte testingen og hvordan dette skulle utføres.

Dette førte til at revisor i slutten av juni 2001 meldte til Foretaksregisteret og samtlige styremedlemmer i Biochem Engineering om at han trakk seg som revisor for selskapet som følge av manglende kontrollmuligheter, og tilbakekalte bekreftelsen på kapitalforhøyelsen. Revisor hadde på dette tidspunktet hevet sjekken fra saksøker på kr 500 000.

Saksøkers samlede utbetalinger i anledning Biochem og Biochem Engineering frem til 21. oktober 2001 var på ca. 15 millioner kr. Begge selskapene ble tvangsavviklet uten at saksøker fikk dekning, og saksøker fremsatte krav overfor Grimsrud & Co på erstatning tilsvarende det nevnte beløpet.