IAS 32 - Utsteders perspektiv

IAS 32 avsnitt 28 til 32 omhandler klassifisering av sammensatte finansielle instrumenter sett fra utsteders perspektiv. Utgangspunktet er at et egenkapitalinstrument uttrykker en residualinteresse i foretakets eiendeler etter fradrag for forpliktelser. Ved å verdsette egenkapitalinstrumentet residualt, unngås overvurdering av selskapets egenkapital.

Standarden viser til at de økonomiske virkningene av å utstede en konvertibel obligasjon i det alt vesentlige er de samme som om det samtidig utstedes en separat obligasjon og en separat tegningsrett. I avsnitt 29 uttales det eksplisitt at de to komponentene alltid skal presenteres hver for seg i balanseoppstillingen, som henholdsvis forpliktelse og egenkapital:

«An entity recognises separately the components of a financial instrument that (a) creates a financial liability of the entity and (b) grants an option to the holder of the instrument to convert it into an equity instrument of the entity. For example, a bond or similar instrument convertible by the holder into a fixed number of ordinary shares of the entity is a compound financial instrument. ... Accordingly, in all cases, the entity presents the liability and the equity components separately on its balance sheet.»

Ved dekomponeringen gis det i IAS 32 avsnitt 31 og 32 anvisning på at den balanseførte verdien av egenkapitalkomponenten skal fastsettes residualt. Konkret innebærer dette at foretaket først må finne den balanseførte verdien av forpliktelseskomponenten (låneverdien). Låneverdien kan fastsettes ved å neddiskontere låneprinsipalen og eventuell kupongrente med en diskonteringsfaktor som svarer til markedsrenten for sammenlignbare låneinstrumenter uten konverteringsrett. Deretter beregnes verdien av egenkapitalkomponenten ved at låneverdien trekkes fra den virkelige verdien av den konvertible obligasjonen som helhet.* Se vedlegg til IAS 32: «Illustrative Examples», Example 9: Separation of a compound financial instrument on initial recognition.

Dekomponeringen i en forpliktelseskomponent og en egenkapitalkomponent skal opprettholdes, selv om sannsynligheten for konvertering tiltar over tid som følge av at verdien av selskapets egenkapital stiger. Forpliktelsesdelen skal således presenteres som gjeld inntil den opphører ved konvertering, tilbakebetaling eller på annen måte.

IAS 39 - Innehavers perspektiv

Spørsmålet om dekomponering av konvertible obligasjoner på innehavers hånd reguleres primært av IAS 39 avsnitt 10-13 om innebygde derivater. Utgangspunktet er at transaksjonsprisen skal fordeles mest mulig korrekt på de to komponentene og at måling av etterfølgende verdiendringer blir mest mulig presis. Fordelingen av transaksjonsprisen påvirker ikke egenkapitalens størrelse, og har kun konsekvenser for klassifiseringen av eiendelene og etterfølgende måling av verdiendringer. Det innebygde derivatet skal regnskapsføres til virkelig verdi, med resultatføring av senere verdiendringer. Obligasjonen vurderes som lån med amortisert kost som etterfølgende målemetode. Dette taler for at dekomponeringen gjennomføres ved at verdien av tegningsretten fastsettes direkte, mens obligasjonsverdien fremkommer residualt.

Etter IAS 39 skal et derivat anses som et separat finansielt instrument selv om det er knyttet til et annet finansielt instrument, såfremt derivatet kontraktsmessig kan overføres uavhengig av instrumentet det er knyttet til. Dette innebærer at dersom generalforsamlingen i et allmennaksjeselskap har besluttet at en konvertibel obligasjon skal kunne splittes i en obligasjon og en tegningsrett, må tegningsretten anses som et eget finansielt instrument. I slike tilfeller skal således innehaver foreta separat regnskapsføring av obligasjonen og tegningsretten.

For innebygde derivater som ikke kontraktsmessig kan overføres uavhengig av vertskontrakten, oppstiller IAS 39 avsnitt 11 tre vilkår som må være oppfylt for at det innebygde derivatet skal kunne skilles fra vertskontrakten og regnskapsføres separat:

• «(a) the economic characteristics and risks of the embedded derivative are not closely related to the economic characteristics and risks of the host contract ... ;

• (b) a separate instrument with the same terms as the embedded derivative would meet the definition of a derivative; and

• (c) the hybrid (combined) instrument is not measured at fair value with changes in fair value recognised in profit or loss (ie a derivative that is embedded in a financial asset or financial liability at fair market value through profit or loss is not separated).»

For konvertible obligasjoner vil disse tre vilkårene normalt være oppfylt. For det første vil verdien av tegningsretten avhenge av aksjekursen, mens verdien av obligasjonen (vertskontrakten) vil avhenge av utsteders kredittverdighet og rentenivået, og disse verdidriverne anses ikke å ha en nær relasjon.* At konvertible obligasjoner oppfyller vilkåret i avsnitt 11 (a) fremgår av vedlegg til IAS 39: «Application guidance», AG30 (b). For det annet er det ikke tvilsomt at en frittstående tegningsrett omfattes av definisjonen av derivat i IAS 39 avsnitt 9. For det tredje er det kun unntaksvis at det sammensatte instrumentet vil kunne verdsettes til virkelig verdi.

Ved dekomponering etter IAS 39 skal verdien av det innebygde derivatet (tegningsretten) skilles ut, hvoretter restverdien av det sammensatte instrumentet (den konvertible obligasjonen) utgjør verdien av vertskontrakten (obligasjonen). Dette fremgår av vedlegg til IAS 39: «Application guidance», AG28:

«The initial carrying amount of the host instrument is the residual amount after separating the embedded derivative.»

IAS 39 gir ingen anvisning på hvordan man skal gå frem for å verdsette derivatet som skilles ut. Det må da kunne velges blant forsvarlige metoder for beregning av verdien av egenkapitalinstrumenter, for eksempel Black-Scholes modellen. Slike beregningsmodeller er i dag lett tilgjengelige, og det er i finanskretser betydelig innsikt i bruken av verktøyene.

Det kan tenkes at innehaver ikke er i stand til å verdsette tegningsretten på en pålitelig måte, for eksempel fordi de underliggende aksjene ikke er noterte. Tilsvarende problemer kan oppstå i forbindelse med «Aksjebasert betaling» (IFRS 2) og det gis i denne standarden en rekke forslag til hvorledes opsjonsverdien i slike tilfelle skal estimeres. I avsnitt 13 i IAS 39 åpnes det for at den balanseførte verdien av tegningsretten kan fastsettes residualt som differansen mellom den virkelige verdien av den konvertible obligasjonen og verdien av (den rene) obligasjonen.

Under NGAAP har dekomponering i liten grad blitt omtalt og anvendt. Ett av få unntak er inntektsføring av fortjeneste ved salg av kapitalvarer med etterfølgende serviceforpliktelser. Konvertible obligasjoner er blitt regnskapsført som ett instrument, og da på tilsvarende måte som for rene obligasjoner. Vi antar imidlertid at det følger av transaksjonsprinsippet at transaksjonsprisen skal tilordnes kjøpsobjektets underliggende komponenter, slik at også selskaper som følger NGAAP har anledning til å foreta dekomponering av konvertible obligasjoner.

Dekomponering av konvertible obligasjoner som kan splittes

Som nevnt kan allmennaksjeselskaper som utsteder konvertible obligasjoner beslutte at innehaver skal kunne skille obligasjonen og tegningsretten, og utnytte dem uavhengig av hverandre. I disse tilfeller vil konvertering eller annen form for realisasjon sannsynligvis medføre at det må foretas dekomponering i en tegningsrett og en obligasjon, som beskattes separat fra hverandre og etter reglene som gjelder for hhv. tegningsretter og obligasjoner.

At det skal foretas dekomponering av konvertible obligasjoner som kan splittes, er lagt til grunn i forarbeidene til den nye sktl. § 14-23 om renteberegningsmodellen for mengdegjeldsbrev* Bestemmelsen trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. , jf. redegjørelsen for gjeldende rett i pkt. 15.2.5 i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000):

«Når det foreligger en adgang til å splitte utstedelsesretten fra obligasjonen, må det antakelig innebære at utstedelsesretten og obligasjonen må anses som selvstendige finansielle instrumenter ved beskatningen selv om det er betalt et felles vederlag for begge instrumentene. Kostprisen ved ervervet må fordeles på de to instrumentene. Det innebærer videre at det må foretas et separat skatteoppgjør ved senere realisasjon av utstedelsesretten eller obligasjonen.»

I en uttalelse inntatt i Utv. 2005 s. 1398 har Finansdepartementet lagt til grunn at konvertible obligasjoner ikke omfattes av fritaksmetoden. I uttalelsen antar imidlertid departementet feilaktig at tegningsretten ikke kan skilles fra obligasjonen, og det er ingen drøftelse av muligheten for at konvertible obligasjoner kan dekomponeres for skattemessige formål. Etter vår vurdering er det grunn til helt å se bort fra uttalelsen når det gjelder skattemessig behandling av konvertible obligasjoner som kan splittes.

Konvertible obligasjoner som ikke kan splittes

For konvertible obligasjoner som ikke kan splittes, er den skattemessige behandlingen mer usikker. Praksis fra før innføring av fritaksmetoden har vært å beskatte slike konvertible obligasjoner etter reglene som gjelder for (rene) obligasjoner* Se f.eks. Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) punkt 15.2.5 og Zimmer (red), Bedrift, selskap og skatt, 4. utgave, Oslo 2006 s. 230. . Det innebærer at tegningsretten har vært underlagt skatteplikt dersom obligasjonen er et mengdegjeldsbrev eller er eid i næring. En annen konsekvens er at det vanligvis ikke har vært beregnet noe underkurselement på obligasjonen som har blitt tatt opp til beskatning som renteinntekt etter sktl. § 14-23.

Det er ikke uten videre gitt at praksisen med å beskatte konvertible obligasjoner etter reglene for obligasjoner skal videreføres under fritaksmetoden. Dette vil i prinsippet bero på en tolkning av (bl.a.) sktl. § 2-38 annet ledd litra c.

Innføringen av fritaksmetoden medfører at reglene for realisasjonsbeskatning av obligasjoner og tegningsretter har blitt vesentlig mer forskjellige enn tidligere. I det nye systemet er hovedregelen at tegningsretter er fritatt fra beskatning, mens det motsatte gjelder for obligasjoner. Dette kan tale for at det bør foretas skattemessig dekomponering, også i de tilfeller det ikke er adgang til å splitte den konvertible obligasjonen. Dekomponering vil gi «riktig» resultat og være i samsvar med nøytralitetsprinsippet. Sistnevnte tilsier at tegningsretter og obligasjoner bør beskattes på samme måte, uavhengig av om de er frittstående eller koblet med hverandre. Dersom gevinst på tegningsrettkomponenten tas opp til beskatning etter reglene som gjelder for obligasjoner, er konsekvensen at det oppstår økonomisk dobbeltbeskatning av inntekten som opptjenes i det underliggende selskapet.

Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor, er det etter IFRS krav om at konvertible obligasjoner skal dekomponeres, og det er etter hvert utviklet gode verktøy for gjennomføring av dekomponeringen. Praktiske hensyn bør således ikke på samme måte som tidligere være til hinder for at tilsvarende løsninger utledes også innenfor skatteretten.

Selv om det ikke skulle være skatterettslig grunnlag for å dekomponere konvertible obligasjoner som ikke kan splittes, kan det basert på en konkret vurdering være grunn til å klassifisere en konvertibel obligasjon som ett egenkapitalinstrument som kvalifiserer under fritaksmetoden. Dette vil harmonere med ordlyden i sktl. § 2-38 annet ledd litra c, idet en konvertibel obligasjon utvilsomt må anses som et «finansielt instrument» som kan ha kvalifiserende aksjer som «underliggende objekt».

I de tilfeller de økonomiske virkningene av den konvertible obligasjonen i det vesentlige kan forankres i eller utledes av tegningsrettskomponenten, vil det gi et «riktigere» resultat å subsumere under fritaksmetoden enn å gjennomføre beskatning etter reglene for obligasjoner. Dette vil typisk gjelde når aksjene er betydelig mer verdt enn konverteringskursen, med den følge at det er tegningsretten som er det dominerende økonomiske elementet i den konvertible obligasjonen. En slik løsning er ikke til hinder for at kupongrenten beskattes løpende på vanlig måte. Fritaksmetoden vil bare gjelde for gevinst eller tap.

Som nevnt antar departementet i Utv. 2005 s. 1398 at konvertible obligasjoner aldri vil kunne kvalifisere under fritaksmetoden. Departementet begrunner dette med at en konvertibel obligasjon er et sammensatt instrument som i første rekke har karakter av å være en fordring. Slik departementet ser det omfatter sktl. § 2-38 annet ledd litra c bare derivater som utleder både sin karakter og verdi av det underliggende objekt, herunder opsjoner, tegningsretter og terminkontrakter. Dersom departementets syn får gjennomslag, vil det i mange tilfeller foretas gevinstbeskatning eller gis tapsfradrag i strid med hensynet bak fritaksmetoden.

Ligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter synes å være mer åpen i sitt vedtak 2005-004LN. Riktignok kom nemnda etter en konkret vurdering til at den aktuelle konvertible obligasjonen skulle beskattes som ett instrument etter reglene for obligasjoner. Verdien av den konvertible obligasjonen hadde gjennom hele eierperioden i hovedsak vært bestemt av fordringens godhet og rentebetingelser. Slik vi forstår vedtaket, utelukker ikke nemnda at konvertible obligasjoner i enkelte tilfeller - basert på en vesentlighetsvurdering - kan kvalifisere under fritaksmetoden. Dette var det imidlertid ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til.* Vedtaket er omtalt i Revisjon og Regnskap nr. 2 for 2007. I en avsluttende merknad er det antatt at det normalt ikke vil være hjemmel for å dekomponere sammensatte instrumenter for separat beskatning av de ulike elementene, men dette standpunktet er ikke nærmere begrunnet. Det er heller ikke tatt forbehold for de tilfeller det er adgang til å splitte instrumentet.

Samlet sett er det etter vår vurdering tvilsomt om det i det nye systemet er grunnlag for å videreføre den tradisjonelle læren om at konvertible obligasjoner som ikke kan splittes, alltid skal beskattes etter reglene for obligasjoner. Særlig i de tilfeller tegningsretten fremstår som den sentrale økonomiske komponenten eller driveren ved verdsettelsen av den konvertible obligasjonen, vil det stride mot formålsbetraktninger og nøytralitetshensyn med «obligasjonsbeskatning». Med mindre det foretas lovendringer, må rettstilstanden på dette punkt avklares gjennom praksis.