Debatten om periodiseringsprosjektet

Den senere tid har det foregått en debatt om periodiseringsprosjektet i norske aviser og tidsskrifter. Frode Mellemvik er trolig den regnskapsforskeren i Norge som har bidratt mest med faglige vurderinger av regnskapsprinsippene som anvendes i offentlig sektor i Norge. Hans overordnede konklusjon er at det viktigste er at de prinsippene som anvendes, baserer seg på rendyrkede regnskapsteorier, enten det dreier seg om kontantprinsippet eller anordningsprinsippet. En artikkel som er publisert som vedlegg til den nevnte NOU (2003: 6) av Mellemvik* (Mellemvik & Bourmistrov, 2002) og Bourmistrov¹ ga ytterligere argumenter for dette synspunktet. De konkluderte med at i valget mellom et rent kontantprinsipp og et rent periodiseringsprinsipp, bør det sistnevnte velges, ikke minst som følge av den betydelige forskningen og det kunnskapsgrunnlag som periodiseringsprinsippet bygger på.

Av andre som har gitt bidrag, kan det nevnes at Åge Johnsen* (Johnsen, 2003) i Bergens Tidende påpekte at harmonisering av statsregnskapet med bedriftsregnskapet er fornuftig, men presiserte at man i slike reformer bør ta hensyn til brukerne. Johnsen viste blant annet til at harmonisering kan spare samfunnet for en del ressurser i utdanningen. Det viktigste ble likevel ansett å være at harmonisering kan gjøre det enklere å bruke regnskapsinformasjonen i politikken.

I Mandag Morgen* Mandag Morgen (2003) ble det argumentert for at staten trenger en budsjettreform, bl.a. for å sikre bedre kontroll med budsjettrammen. I den forbindelse ble innføring av periodiseringsprinsippet (og flerårig budsjettering) nevnt som aktuelle tiltak.

Norvald Monsen* (Monsen, 2005) argumenterte i tidsskriftet Magma for at statsregnskapet i Norge bør legges om, men at dette ikke bør skje ved å «..innføre kjøpmannens dobbelte bokføring i det norske statsregnskapet, fordi denne bokføringsmetoden er utviklet for andre formål, nemlig for å oppfylle private bedrifters målsetting om lønnsomhetskontroll. Når det gjelder ønsket om å supplere statsregnskapets (og statsbudsjettets) finansielle informasjon med rapportering av kostnadsinformasjon basert på periodiseringsprinsippet, kan dette også gjøres ved hjelp av kameralistens bokføring.»

Fanny Voldnes* (Voldnes, 2005) hevdet i Aftenposten, oktober 2005, at «..bruk av regnskapsloven i stat og kommune innebærer full åpning for bedriftsøkonomiske spilleregler i offentlig tjenesteyting. Dette er et dramatisk brudd med grunnlaget for velferdsstaten.» I artikkelen blir regnskapsloven bl.a. sett på som en tilrettelegging for overføring av fellesskapets verdier til private og det stilles spørsmål ved om det vil måle effektivitet eller hvorvidt det ligger en annen målsetning til grunn. Avslutningsvis trekkes behovet for mer debatt frem og en nærmere vurdering av om regnskapsloven faktisk er egnet for offentlig sektor.

Innlegget fra Voldnes ble fulgt opp av Marianne Andreassen* (Andreassen, 2005) i desember 2005. Andreassen avviste koblingen mellom periodiseringsprinsippet og privatisering, og fokuserte i stedet på at periodiseringsprinsippet gir ny informasjon som kan tilrettelegge og bidra til mer effektiv ressursbruk. Behovet for tilpasning av periodiseringsprinsippet til offentlig sektor understrekes og at det er «velferdsaktiviteter som skal sammenstilles med kostnader - ikke inntekter i forhold til kostnader.»

I starten av 2006 kommenterte Stein Østre* (Østre, 2006a). Se også (Østre, 2006b) innleggene fra Voldnes og Andreassen. Påstanden om at innføring av regnskapsprinsipper fra privat sektor vil resultere i privatisering ble sagt ikke å være riktig. Samtidig ble det stilt spørsmål ved om periodisering er nødvendig og om det vil gi bedre styringsinformasjon enn kontantprinsippet. Alternativskostnadstenkning ble trukket frem som det relevante grunnlaget for å ta beslutninger.

Fanny Voldnes* (Voldnes, 2006) videreførte i Kommunal Økonomi i 2006 sin argumentasjon for at privatisering og innføring av regnskapsregler fra privat sektor er nært sammenkoblet og viste til erfaringer fra New Zealand for å dokumentere dette. I tillegg ble det poengtert at «reglene det er snakk om handler ikke først og fremst om periodisering av kostnader slik mange tror, men om internasjonale regnskapsregler som har fri flyt av kapital som mål.» Erfaringer fra Sverige og New Zealand ble nevnt som illustrasjon på land som ikke har opplevd effektiviseringsgevinster ved å ta i bruk periodiseringsprinsippet.

Nina Sandås* (Sandås, 2006) skrev i LO-Aktuelt 4. oktober 2006 en artikkel hvor bl.a. følgende spørsmål ble reist: «Skal regnskap i det offentlige nå føres som i en privat bedrift med bunnlinje og resultat nederst? Er dette bare en fornuftig måte å måle effektivitet i offentlig tjenesteyting på? Eller vil det bety mer konkurranseutsetting og privatisering? Mister Stortinget politisk styring over skattebetalernes penger?». Innholdet for øvrig dels oppsummerte og dels utdypet noe av det som tidligere er skrevet av bl.a. Voldnes (se ovenfor), samt deler av det som fremkom på LOs konferanse, jf. nedenfor.

29. august 2006 ble det arrangert en konferanse i Oslo i regi av LO om periodiseringsprosjektet (referert til som økonomistyringsreformen). Her ga associate professor Susan Newberry en presentasjon hvor erfaringer fra New Zealand ble trukket frem. Hennes innlegg er tilgjengelig via LO sine hjemmesider (www.lo.no/lobasen/Content/117230/newberrysinnledning.pdf). Et av rådene hun ga var at man i Norge påser at det også etter en eventuell innføring av periodiseringsprinsippet fortsatt er Stortinget som har den konstitusjonelle kontrollen over statens midler.

16. oktober samme år ble det så avholdt et regnskapsseminar i Bodø hvor periodiseringsprinsippet og standardsetting ble diskutert. Utdrag fra diskusjonene ved sistnevnte seminar er gitt nedenfor.