Realisasjonsprinsippet - skatterettslig tidfesting
Fra og med 2005 opphørte koblingen mellom regnskap og skatt som gjaldt for tidfesting av inntekter og kostnader (regnskapsprinsippet), og realisasjonsprinsippet som tidfestingsregel trådte inn i stedet. Artikkelen, som er delt i to, gir en oversikt over hva realisasjonsprinsippet innebærer. I del I behandles generelle prinsipper for tidfesting av inntekter og kostnader, mens fokus i del II rettes mot fremtidige kostnader, samt usikre og betingede inntekter/kostnader.
Harald Hauge skriver doktorgradsavhandling om realisasjonsprinsippet i skatteretten. Han har tidligere arbeidet som advokat i Wikborg Rein & Co hvor han fortsatt er tilknyttet skatteavdelingen.
Universitetsstipendiat
Juridisk fakultet i Oslo
Etter nærmere hundre års tjeneste ble regnskapsprinsippet som skatterettslig tidfestingsregel opphevet i fjor høst, med virkning fra og med inntektsåret 2005. Endringen gjaldt de såkalte «fullt regnskapspliktige» (dagens regnskapspliktige) og innebar at mens tidfestingen tidligere tok utgangspunkt i årsregnskapet, med mindre særlige skatteregler tilsa noe annet, så skal tidfestingen heretter ta utgangspunkt i det såkalte «realisasjonsprinsippet». Dette er skattelovens hovedregel for tidfesting, og innebærer for inntekters vedkommende at de skal tidfestes når skattyteren får en «ubetinget rett» til ytelsen, jf. sktl. § 14-2 første ledd andre punktum. Motsvarende til inntektssiden skal kostnader tidfestes når det oppstår en «ubetinget forpliktelse» for skattyteren til å dekke eller innfri kostnaden, jf. sktl. § 14-2 andre ledd første punktum.