1 Kort om saken

Sponsor Service ASA (heretter kalt Spons) ble stiftet i desember 1982. Spons var morselskap i et konsern bestående av en rekke datterselskaper i inn- og utland. På konkurstidspunktet var aksjekapitalen i selskapet på 7,6 millioner kroner fordelt på like mange aksjer. Selskapet hadde 100 aksjonærer. Virksomheten i Spons fordelte seg på tre områder: sponsing, hospitality/event og media & IT. For de to første områdene var selskapet markedsleder, og Spons var også en stor aktør innen kjøp og salg av tv-medierettigheter til nasjonale og internasjonale sportsarrangementer.

For sponsorområdet, som ble utøvet innen idrett og kultur, var forretningsmodellen å inngå kontrakt med rettighetshavere om retten til sponsing, for så å selge disse videre som sponsorobjekter til næringslivet. Spons fungerte dermed som en mellommann mellom rettighetshaverne og sponsorene.

Innen hospitality/event solgte Spons opplevelsesreiser for forretningsmarkedet i forbindelse med sports- og kulturarrangementer. Disse arrangementene ga selskapet mulighet til å tilby sponsorene et utvidet tilbud knyttet til sponsorkontraktene. Når det gjaldt media & IT, kjøpte og solgte Spons tv- og medierettigheter til nasjonale og internasjonale sportsarrangementer, og var en betydelig aktør ved siden av de nasjonale tv-selskapene i Norden.

For oppgaven med å skaffe sponsorer til samarbeidspartnerne, idrettsforbund, kulturinstitusjoner mv, fikk Spons rett til å beholde en andel av de sponsorinntektene de klarte å skaffe, normalt 20-30%. Det fremforhandlede sponsorbeløpet ble i sin helhet fakturert og mottatt av Spons, som viderebetalte 70-80% til samarbeidspartneren.

Regnskapsmessig førte Spons alle avtaler brutto, med en tilsvarende periodisering av vareforbruk, slik at netto driftsresultat kun reflekterte netto opptjent inntekt til selskapet. Dette medførte at hele sponsorbeløpet fremkom som driftsinntekter i selskapets resultatregnskap, med 75% av inntektene det året kontrakten ble inngått og det resterende fordelt over kontraktens løpetid. Samtidig foretok Spons en avsetning for det beløp som skulle viderebetales til samarbeidspartnerne, fordelt med 75% av inntektene det året kontrakten ble inngått og resten fordelt på kontraktens løpetid.

Alternativet til nevnte bruttoføringsmetode var en nettoføring, der Spons kun regnskapsførte den delen av sponsorbeløpet som tilkom selskapet.

Valg av brutto- eller nettoføring har ingen innvirkning på overskudd eller egenkapital, og kontantstrømmen blir den samme.

Spons regnskapsførte inntekter ut fra sin vurdering av når inntekten var opptjent. Sponsorkontrakter ble inntektsført på det tidspunktet selskapet mente kontrakten var inngått. Spons valgte å inntektsføre en rekke sponsoravtaler før skriftlige avtaler var signert. Retten har lagt til grunn at flere sponsoravtaler ikke var reelle, og at ledelsen i Spons bevisst avla uriktige regnskaper.

Spons førte i betydelig grad utviklingskostnader* Retten benytter «kostnader» og «utgifter» om hverandre uten at det synes å være lagt forskjellig innhold i begrepene. Her benyttes rettens begrepsbruk. og anskaffelseskostnader i balansen.

Det regnskapsrettslige sammenstillingsprinsippet er en regel om periodisering av kostnader, som krever at kostnader som er påløpt for å skape en inntekt, skal resultatføres i samme periode som tilhørende inntekter. Der det er direkte sammenheng mellom inntekter og kostnader, vil normalt sammenstilling være uproblematisk. I mange tilfeller finnes det ingen klar sammenheng mellom utgifter og inntekter, og sammenstilling vil da måtte foretas på grunnlag av mer skjønnsmessige kriterier. Avskrivning av eiendeler over en avgrenset periode innebærer en anvendelse av sammenstillingsprinsippet. Eiendeler gir grunnlag for fremtidige inntekter, og utgifter til anskaffelse, herunder tilvirkningskostnader, skal kostnadsføres i de periodene de fremtidige inntektene forventes å bli opptjent og inntektsført.

Retten har lagt til grunn at Spons balanseførte kostnader på prosjekter utover det god regnskapsskikk gir anledning til.

I perioden 1999-2002 hadde Spons en negativ kontantstrøm fra operasjonelle og investeringsmessige aktiviteter. Likviditetsbehovet ble finansiert gjennom tilførsel av ny egenkapital og låneopptak.

I februar 2002 overtok Nordea som hovedbankforbindelse for Spons etter Sparebanken NOR. Som følge av behov for ny likviditet, lånte Spons våren/sommeren 2002 60 millioner i Nordea. Lånet ble innvilget under forutsetning av at eksisterende aksjeeiere garanterte for tegning av 60 millioner i en emisjon som skulle gjennomføres innen årets utgang. I november 2002 måtte Spons be om ytterligere utvidelse av kreditten, og Nordea lånte selskapet nye 14,5 millioner mot at garantikonsortiet ble tilsvarende utvidet. Emisjonen ble gjennomført, men to garantister misligholdt sine betalingsforpliktelser.

Likviditeten i Spons fortsatte å være meget stram etter årsskifte 2002/2003, og det var behov for ytterligere tilførsel av kapital. Foreløpig utkast til regnskap for 2002, som ble fremlagt 19. februar 2003, viste et resultat før skatt på -355,3 millioner, noe som var svakere enn tidligere antatt. Det var foretatt nedskrivninger på inntektsførte provisjonsinntekter for 1999-2002, og foreslått nedskrivninger på rettigheter.

Spons forhandlet etter dette med kreditorer, aksjeeiere og Nordea for å få til gjeldsordning/refinansiering, men dette førte ikke frem. 26. februar 2003 ble det åpnet konkurs i Spons etter oppbudsbegjæring fra selskapet.

Saksøker Nordea Bank Norge ASA (heretter kalt Nordea) var Spons’ hovedbankforbindelse på det tidspunktet selskapet gikk konkurs. Nordeas engasjement med Spons var på 329,5 millioner. Banken sendte 9. februar 2004 krav til Spons om innbetaling av 206 millioner.

Spons’ konkursbo reiste i april 2004 erstatningssak mot selskapets revisor Ernst & Young (heretter kalt EY), oppdragsansvarlig revisor, Terje Bogen og tidligere finansdirektør. Alle saksøkte ble frifunnet, da retten fant at konkursboet ikke hadde lidd noe tap. Dommen er påanket.

Nordea reiste i juni 2004 erstatningssøksmål mot EY, oppdragsansvarlig revisor og forsikringsselskapet If med krav om at de saksøkte skulle dømmes til å betale 202 millioner med tillegg av renter.

Nordea anførte at de ikke ville blitt hovedbank og gitt lån dersom banken var blitt forelagt riktig års- og konsernregnskap fra Spons for 2000. I stedet for et overskudd i 2000 på 19,5 millioner skulle regnskapet vist et underskudd på mer enn 100 millioner. Banken oppdaget ikke at regnskapene ikke var korrekte, blant annet som følge av at revisor hadde avgitt ren revisjonsberetning. Nordea anførte også at revisjonen av regnskapene var svært mangelfull, og at EY hadde opptrådt grovt uaktsomt.

De saksøkte (EY) anførte at det ikke forelå uaktsomhet, og at Nordeas tap var en konsekvens av bankens egne forhold, herunder mangelfull kredittvurdering. De anførte også at banken og revisor ble lurt av ledelsen i Spons, og at Nordea var nærmest til å bære risikoen for tapet.