1.1 Tilbakeføring av ubenyttet godtgjørelsesfradrag ved oppløsning av selskap

AS Holding hadde et ubenyttet godtgjørelsesfradrag til fremføring på kr. 2 mill. Selskapet skulle oppløses. I forbindelse med krav om forhåndsligning krevde selskapet godtgjørelsesfradraget tilbakeført mot utlignet skatt for de to siste årene før opphørsåret etter skatteloven § 14-7. Selskapet hevdet at selv om skatteloven § 10-12 fjerde ledd bare viser til at skatteloven § 14-6 om fremføring av underskudd kommer til anvendelse så langt det passer, må også tilbakeføringsretten etter § 14-7 gjelde for godtgjørelse. I skatteloven av 1911 var bestemmelsene samlet i § 53, og den tidligere selskapsskatteloven § 3-4 nr. 3 viste til denne bestemmelsen. At bestemmelsene i den nye skatteloven er delt opp i to forskjellige paragrafer, kan ikke medføre noen endring i reglene. Selskapet hevdet også at en tilbakeføring ville gi et rimelig resultat og at det ellers ville skje en dobbeltbeskatning av utbyttet.

Nemnda konkluderte med at AS Holding ikke kunne få tilbakeført ubenyttet godtgjørelsesfradrag etter skatteloven § 14-7. Nemnda viste til at det i skatteloven § 10-12 fjerde ledd heter at skatteloven § 14-6 om fremføring av underskudd gis anvendelse «så langt bestemmelsen passer». Nemnda anså at dette medførte at alle bestemmelsene i § 14-6 ikke nødvendigvis får anvendelse, og at det må foretas en konkret vurdering.

Nemnda viste videre til at det i § 10-12 bare henvises til bestemmelsene i § 14-6 og ikke 14-7, hvilket måtte bety at lovgiver har vurdert spørsmålet og kommet til at godtgjørelsesfradrag ikke «passer».

Tilbakeføring ble derfor ikke innrømmet.

1.2 Deling - tilordning av utbytte fra passiv til aktiv aksjonær

AS Tøffe Klær er eid med 40% av foreldrene og 60% av to voksne barn. Barna er aktive i selskapet, mens foreldrene er passive. Selskapet hadde vært delingspliktig til og med 1996 på grunn av mors aktivitet og identifikasjon med ektefelle og barn. I 1997 og 1998 var selskapet delingspliktig på grunn av mor og sønns aktivitet og identifikasjon med far. I 1999, 2000 og 2001 oppga selskapet at det ikke var delingspliktig fordi sønn og datter var aktive aksjonærer, mens mor og far hadde trukket seg ut og nå var passive eiere med henholdsvis 10% og 30% av aksjene.

Selskapet avsatte utbytte som ble utdelt til eierne etter eierandel. Foreldrene fikk utbetalt til sammen kr. 450 000 i 2000 og 2001 i utbytte.

Ved ligningen ble det undersøkt om noe av midlene var blitt overført til barna.

Det viste seg at barna hadde mottatt nøyaktig kr. 450 000 i kontanter fra foreldrene i samme periode. Selskapet ble varslet om fravikelse av selvangivelsen. Ligningskontoret antok at de aktive aksjonærer i realiteten hadde mottatt 100% av utbyttet. Vilkåret for beregning av personinntekt for AS Tøffe Klær var da oppfylt, jf. skatteloven § 12-10 første ledd bokstav c.

I brev fra selskapet ble det anført at overføringene til barna ikke hadde noen sammenheng med mottatte utbytter. Overføringene fra foreldrene måtte derimot anses som gave fra foreldre til barn i forbindelse med barnefødsel, barnedåp, husbygging, bryllup mv. Gaveoverføringene var ikke innberettet til Skattefogden og heller ikke tatt med i selvangivelsene til verken barn, svigerbarn eller barnebarn. Beløpet var videre av en slik størrelse at det etter ligningskontorets vurdering ikke var naturlig å karakterisere overføringene som ordinære gaver mellom barn og foreldre.

Ligningskontoret la derfor til grunn at overføringene i realiteten var utbytte fra selskapet.

Ligningen ble påklaget til ligningsnemnda med tilsvarende anførsler som ble fremsatt under den ordinære ligningsbehandlingen. Det ble i tillegg presisert at det ikke forelå noen avtale om skjevdeling av utbyttet verken i selskapets vedtekter eller på annen måte mellom aksjonærene.

Ligningsnemnda fastholdt ligningen.

I klage til overligningsnemnda ble det presisert at overføringene dreide seg om gaver knyttet til familiære begivenheter som bryllup, husbygging, familieforøkelse mv. over en lengre periode på to år. Gavene ble alltid ytet som sedvanlige tegn på velvilje og oppmerksomhet som etter sin art og forholdene for øvrig ikke gikk ut over det som må anses som skikk og bruk. Gavene enkeltvis og samlet var derfor innenfor rammene for avgiftsfrie gaver etter arveavgiftsloven § 4.

Ut fra familiens økonomiske forhold og familietradisjoner ble gavene ansett for å være rimelige og normale. Det ble også bemerket at pengebeløpene representerte gaver fra to givere, både mor og far. Gavene var ytt til både barn, deres ektefeller samt til barnebarn. Gavene var gitt ved forskjellige anledninger og det var ikke naturlig å måtte dokumentere de enkelte gaver ved kvitteringer eller lignende. Det faktum at gavene i sum nøyaktig utgjorde utbyttet for de passive aksjonærene var en ren tilfeldighet, og kunne ikke danne grunnlag for gjennomskjæring fra ligningsmyndighetenes side. Utbetalingene var foretatt i mindre beløp ved flere anledninger.

Overligningsnemnda bemerket at aksjonærene ikke har dokumentasjonsplikt ved kvitteringer eller lignende. Det avgjørende er hvorvidt det er sannsynlig at det dreide seg om ordinære gaver i familieforhold eller om det i realiteten er utbytte fra AS Tøffe Klær som ble tilbakebetalt til de aktive eierne. Utbetalinger til de aktive eiernes barn og ektefeller vil identifiseres med utbetalinger til eierne selv. Utbetalingene var dessuten overført til barnas konti - ikke til verken svigerbarn eller barnebarn. Etter overligningsnemndas vurdering er det ikke vanlig at foreldrene gir gaver med såpass store beløp.

Etter overligningsnemndas vurdering er det heller ikke tvilsomt at overføringene skulle vært innberettet til Skattefogden som arveavgiftspliktige gaver dersom overføringene var ment å være gaver.

De aktive aksjonærer ble etter dette ansett å ha mottatt mer enn 2/3 deler av utbyttet, og vilkårene for beregning av personinntekt på selskapets hånd var oppfylt, jf. skatteloven § 12-10 nr. 1 bokstav c.

Det er tatt ut stevning ved Oslo tingrett.

1.3 Realisasjon av tomt - fradrag for utgifter til istandsetting

Skattyter ervervet en eiendom for ca. 6 MNOK. Kjøpesummen for eiendommen inkluderte et tomteareal som kunne fradeles. På ervervstidspunktet var tegninger approbert, alle tillatelser var gitt og det forelå utkast til deling. Tilleggstomten med byggesaken ble ved kjøpet verdsatt til 2 MNOK, som var i samsvar med verdivurdering fra uavhengig eiendomsmegler.

Tomtearealet ble realisert for 2 MNOK.

I forbindelse med bygging på den fradelte tomten ble skattyters gjenværende tomt skadet. Det påløp betydelige kostnader til istandsetting. I selvangivelsen fremmet skattyter krav om fradrag for kostnader til gjenoppretting på ca. kr. 350 000.

Eiendommen var prosentlignet og det var på det rene at det i utgangspunktet ikke forelå fradragsrett for utgifter til vedlikehold av prosentlignet eiendom.

Ved ligningen ble det lagt til grunn at utgiftene ikke var fradragsberettiget.

Skattyter klaget på ligningen og viste til at det i kontrakten mellom ham og tomtekjøperen var avtalt at skader på tomten i forbindelse med byggingen måtte dekkes innenfor kjøpesummen. Det ble også gitt nærmere opplysninger om arbeidets art. Skattyter påpekte at vederlaget ved realisasjonen kunne vært redusert tilsvarende, mot at kjøperen dekket utgiftene til reparasjon. Beløpet måtte derfor være fradragsberettiget som tap ved realisasjon av tomt.

Ligningsnemnda fant det ikke godtgjort at avtalen tilsa at skattyter måtte dekke reparasjonen selv. Ligningen ble fastholdt.

Skattyter påklaget ligningen til overligningsnemnda.

Skattyter anførte at utgiftene til reparasjon av egen tomt ikke ville blitt pådratt hvis tomten ikke hadde blitt realisert. Skattyter fastholdt at avtalen tilsa at han måtte dekke eventuelle reparasjoner selv.

Prinsipalt ble det anført at de samlede kostnader på ca. kr. 350 000 var en utgift i forbindelse med realisasjon av tomten, mens det ble fremmet subsidiær påstand om at ca. 2/3 deler av kostnadene kunne henføres til en oppgradering av eiendommen.

Skattyter påpekte at utgiftene kunne behandles på to måter i forbindelse med realisasjonen, enten ved:

• reduksjon av vederlaget med forutsetning om at kjøper dekket kostnadene

• avtale om at selger dekket kostnadene innenfor vederlaget på 2 MNOK

Kjøper var ikke villig til å betale mer enn 2 MNOK for tomten, og ønsket ikke risikoen for reparasjonsutgiftene. Det ble derfor avtalt at hver av partene skulle dekke sine egne kostnader til istandsetting av tomten.

Grunnlaget for dokumentavgift var satt til 2 MNOK, dvs. inklusive beløpet som skulle dekke skattyters faktiske kostnader til istandsetting av den gjenværende tomten. Dette trakk i retning av at tomten var verdivurdert til 2 MNOK uten en slik forpliktelse.

Både avtalens ordlyd og senere innsendt egenerklæring fra kjøper tilsa likevel at selger var ansvarlig for kostnadene innenfor kjøpesummen.

Eiendommen var prosentlignet. I den utstrekning kostnadene hadde ført til en forbedring av standarden på tomten i forhold til før fradeling, måtte en forholdsmessig andel anses som aktiveringspliktige påkostninger på eiendommen.

Det ville i ettertid være vanskelig å vurdere opprinnelig standard på tomten, men det var blant annet opplyst at deler av tomten som tidligere var skrånende, var flatet ut. En slik endring av tomten måtte anses som påkostning.

Overligningsnemnda fant etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger å kunne legge skattyters subsidiære påstand til grunn, dvs. at 2/3deler av kostnadene skulle innrømmes til fradrag, mens den resterende 1/3 av kostnadene måtte anses som påkostninger og aktiveres på eiendommen.

1.4 Gevinst ved realisasjon av aksjer i amerikansk selskap

Saken omhandler gevinst ved realisasjon av aksjer i selskap hjemmehørende i USA.

Et allmennaksjeselskap hadde i 2000 solgt sin eierandel i et selskap hjemmehørende i USA med en gevinst beregnet til ca. 53 MNOK. Skattyter eide opprinnelig 22,5% av aksjene, men eierandelen var på realisasjonstidspunktet redusert til 15,5% på grunn av en offentlig emisjon. Gevinsten var skattlagt i USA. Opprinnelig var gevinsten tatt med som inntekt i selvangivelsen og skattyter krevde fradrag for den utenlandske skatten. Ved en feil ble det innrømmet delvis kreditfradrag ved ligningsnemndas behandling. Da skattyter klaget til overligningsnemnda, ble feilen oppdaget og det ble varslet om at skattyter ikke var berettiget til kreditfradrag.

Det amerikanske selskapet var børsnotert på New York Stock Exchange i USA. Selskapets virksomhet var beskrevet som «...engaged in the exploration, development, acquisition and production of oil and gas properties..» og selskapets eiendeler er konsentrert til offshore (på havbunnen) i Mexico-gulfen. Selskapets største aktivapost er ifølge regnskapet «oil and gas properties» og den utgjør langt over halvparten av selskapets eiendeler.

Selskapet viste til at det amerikanske selskapet er et US real property holding company (USRPHC) og at gevinsten var beskattet i USA under henvisning til Section 897 i den amerikanske skattelovgivningen (Foreign Investment in Real Property Tax Act of 1980 - «FIRPTA»). Selskapet krevde derfor at gevinsten ble unntatt fra beskatning i Norge med henvisning til skatteavtalen med USA artikkel 12.

Etter de amerikanske reglene regnes også «natural resources» (naturforekomster) som fast eiendom. A Practical guide to US Taxation of international transactions (3. utg. 2000) v/Robert Meldham og Michael S. Schadewald (Kluwer Law International) beskriver reglene under pkt. 1103 Taxation of US real property interests. Det fremgår at «real property interests» også omfatter eiendeler/andeler i US real property holding corporation, og at reglene er gitt for å hindre utlendinger i å unngå beskatning i USA ved å legge investeringer i fast eiendom inn i et selskap.

Amerikanske skattemyndigheter bekreftet at det amerikanske selskapet forvalter eiendommer og at gevinst ved realisasjon av aksjene er skattepliktig til USA etter «Section 897».

Gevinst ved realisasjon av aksjer er skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 10-31.

Ifølge skatteavtalen mellom Norge og USA art 12 nr. 1 bokstav b (i) kan gevinst ved realisasjon av aksjer i et amerikansk selskap som hovedsakelig eier fast eiendom der, skattlegges i USA. I slike tilfeller skal Norge unnta inntekten fra beskatning, jf. art. 23 nr. 2 a og uttalelse fra FIN i Utv. 2002 side 193.

Overligningsnemnda la til grunn at det amerikanske selskapets «eiendeler i det vesentlige består av fast eiendom beliggende i den annen Kontraherende Stat». Det var bekreftet at selskapet var et US real property holding company (USRPHC) og gevinsten var beskattet i henhold til amerikansk intern rett. Selskapet fikk således medhold i klagen og gevinsten ble unntatt fra beskatning.

1.5 Arbeid utført i utlandet - spørsmål om arbeidsgiveravgift

Det ble avholdt bokettersyn i et aksjeselskap. Det ble da oppdaget at selskapet hadde utbetalt lønn til arbeidstakere bosatt i USA for arbeid som var utført i USA.

Arbeidstakerne var norske statsborgere, men hadde vært fast bosatt i USA siden 1980-tallet.

I ligningsnemnda var det lagt til grunn at det skulle svares arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som var innberetningspliktig, jf. ligningsloven § 6-2. Ligningsnemnda hadde vurdert om unntaket fra innberetningsplikten, regulert i forskrift av 19. november 1990 nr. 932 om lønnsoppgaveplikt ved utbetalinger til personer bosatt i utlandet, kom til anvendelse.

Det er to vilkår som må være oppfylt for at plikten til å sende lønnsoppgave skal falle bort:

• Mottaker av ytelsen som er bosatt i utlandet må ikke lenger ha skattemessig bostedstilknytning til Norge etter norsk intern rett

• Lønnsutbetalingen må være belastet et fast driftssted i utlandet som den norske arbeidsgiveren har i land som Norge har skatteavtale med

Arbeidstakerne var ikke å anse som skattemessig bosatt i Norge etter norsk intern rett, men utbetalingene var belastet arbeidsgivers driftssted i Norge. Vilkåret for unntak fra lønnsoppgaveplikten var derfor ikke oppfylt.

Utbetalingene ble derfor å karakterisere som avgiftspliktige ytelser.

Ligningen ble påklaget til overligningsnemnda.

I klagen ble det anført at arbeidstakerne hadde vært bosatt i USA siden 1984, og at de etter utflyttingen ikke hadde vært medlemmer av folketrygden. Det følger av sosialkonvensjonen mellom Norge og USA at det ikke skal svares arbeidsgiveravgift i et tilfelle hvor lønn utbetales fra Norge til personer bosatt i USA som er omfattet av trygdeordninger i sistnevnte stat. Det ble i denne forbindelse henvist til Lignings-ABC hvor det fremgår at det ikke skal svares arbeidsgiveravgift til Norge i tilfeller hvor arbeidstakeren er unntatt fra folketrygden i henhold til bestemmelser i gjensidighetsavtale med annet land om sosial trygghet. Videre ble det oversendt uttalelse fra Rikstrygdeverket. I uttalelsen bekreftes at skattyterne ikke er pliktig trygdet til Norge. Det opplyses at sosialkonvensjonen mellom Norge og USA i hovedsak gjelder alderspensjon, uførepensjon og gjenlevendepensjon. Bestemmelsene i avtalen om hvilket lands lovgivning en person skal være omfattet av, gjelder bare for yrkesaktive som flytter for å arbeide i ett av avtalelandene de ikke bor i. Trygdemedlemskapet for ikke-yrkesaktive avgjøres som hovedregel etter intern norsk eller amerikansk rett.

Overligningsnemnda viste til innberetningsplikten i ligningsloven § 6-2 og avgiftsplikten som følger av folketrygdloven § 23-2.

Plikten til å svare arbeidsgiveravgift er uavhengig av om mottakerne av arbeidsgodtgjørelsen er skattepliktig til Norge eller om disse er trygdet i Norge etter folketrygdlovens bestemmelser. Av folketrygdlovens kommentarutgave (1998) fremgår det at:

«Plikten til å svare arbeidsgiveravgift av ytelser til personer som er bosatt i utlandet, følger plikten til å foreta lønnsinnberetning, slik denne følger av ligningsloven § 6-2 og tilhørende forskrift av 19. november 1990 nr. 932. Det er i forarbeidene til folketrygdloven § 23-2 angitt at plikten til å svare arbeidsgiveravgift er uavhengig av om mottakeren av arbeidsgodtgjørelsen er skattepliktig til Norge eller trygdet etter folketrygdloven i Norge. Dersom arbeidsgiveren er hjemmehørende i Norge, foreligger det plikt til å svare trygdeavgift for arbeid i utlandet uavhengig av om arbeidstakeren er trygdet i Norge, jf. Ot. Prp. 29 (1995-1996) s. 194.»

Unntak fra arbeidsgiveravgift gis når arbeidet utføres i utlandet av utenlandske arbeidstakere som ikke er medlem av norsk trygd, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd. Tidligere ordlyd i bestemmelsen var «utenlandske stasborgere». Skattedirektoratet har uttalt at begrepet utenlandsk arbeidstaker fortsatt skal forstås som utenlandsk statsborger.

Rikstrygdeverket bekreftet i sin uttalelse at sosialkonvensjonen mellom Norge og USA for yrkesaktive regulerer trygdemedlemskapet til personer som flytter for å arbeide i ett av avtalelandene som de vanligvis ikke bor i. Arbeidstakerne i den omhandlede sak var norske statsborgere fast bosatt i USA. Unntak fra arbeidsgiveravgift kunne således ikke gis på grunnlag av bestemmelsene i trygdeavtalen mellom Norge og USA.

Overligningsnemnda fant at ingen av unntaksbestemmelsene ville komme til anvendelse, og at det derfor skulle svares arbeidsgiveravgift av godtgjørelsene.

1.6 Prising av varer - interessefellesskap

Selskapet er et heleid datterselskap av svenske AB, som igjen er eid med tre like deler av tre ulike utenlandske selskap (heretter kalt eierselskapene). Det ble opplyst at det svenske og det norske selskapet ble opprettet for å distribuere eiernes produkter til grossister og detaljister i Sverige og Norge. Det norske selskapet er en forlengelse av AB i Norge, og selskapene har inngått en Service Agreement i 2001. Ifølge denne skal det norske selskapet betale til AB for tjenester som gjelder management service, administrasjon, distribusjon/warehouse, order desk og it-service. I 2001 utgjorde vederlaget for disse tjenestene 15 MNOK. Det er videre opplyst at det norske selskapet har en ansatt som har ansvaret for kredittoppfølgning hos kundene. De øvrige kostnadene i selskapet består av fraktkostnader for leveransene.

Det er de tre eierselskapene som fastsetter pris på produktene ut til kundene, inn-fører produktene til Norge og har risikoen for varelager og retur fra kunder. Det norske selskapet mottar faktura på produktene fra eierselskapene, og fakturerer dette videre til selskapets kunder med samme beløp. I henhold til joint venture-avtalen mellom eierselskapene skal det norske selskapet ikke ha noen avanse på disse transaksjonene. Salgsprisen til eksterne kunder er den samme prisen som det norske selskapet belastes for som varekostnad. Det innebærer at eierselskapene bestemmer både salgsprisen ut til kundene og kostprisen (varekost) for det norske selskapet.

Eierselskapene belastes så for faktisk bruk av det norske selskapets tjenester. Dette innebærer at det norske selskapet etter denne modellen verken vil vise overskudd eller underskudd for omsetning, og at det kun vil være midlertidige forskjeller som vil påvirke det skattemessige resultat.

På bakgrunn av de innkomne opplysningene la ligningskontoret ved ordinær ligning til grunn at det forelå skjønnsadgang og at selskapets virksomhet skulle hatt en betydelig høyere fortjeneste. Det ble lagt vekt på at prisfastsettelsen ikke var i samsvar med armlengdeprinsippet i OECD sine retningslinjer. Nemnda la til grunn at selskapets virksomhet var å selge eiernes produkter. Selskapets inntekt ble skjønnsmessig satt til 15 MNOK, basert på sammenligning med bruttofortjeneste i tilsvarende virksomhet.

I klage til ligningsnemnda ble det hevdet at sammenligningsgrunnlaget ikke var korrekt. Selskapet anførte at de kun drev med distribusjon av eiernes varer samt betalingsovervåking, inndrivning og regnskapsførsel. Ligningsnemnda fant det sannsynliggjort at selskapet i hovedsak måtte karakteriseres som et distribusjonsselskap. Ved skjønnsutøvelsen ville det derfor være denne type foretak som var riktig sammenligningsgrunnlag. Ligningsnemnda tok da utgangspunkt i selskapets driftskostnader, med unntak for varekostnaden, og foretok en sammenligning med gjennomsnittlig driftsmargin for tilsvarende virksomhet. Selskapets overskudd ble deretter skjønnsmessig fastsatt til 1,5 MNOK.

I klage til overligningsnemnda anførte selskapet at det heller ikke kunne sammenlignes med distribusjonsselskap fordi en større andel måtte relateres til betalingsovervåking, inndrivelse av fordringer og regnskapsførsel. Overligningsnemnda henviste imidlertid til foreliggende avtaler med eierne om hva virksomheten skulle bestå av og den beskrivelse selskapet selv hadde gitt. Med særlig vekt på selskapets beskrivelse og de foreliggende avtaler ble det her lagt til grunn at det norske selskapet hadde ansvaret for å sørge for at produktene ble levert til de aktuelle butikkene i Norge. Det er for så vidt uten betydning om det norske selskapet utfører frakten selv eller leier inn andre til å utføre distribusjonen. Overligningsnemnda fastholdt deretter ligningsnemndas vedtak.

1.7 Kildeskatt på utbytte til utenlandske aksjonærer

Et norsk selskap utbetalte i 2001 utbytte til sitt utenlandske morselskap, og selskapet ble ved ordinær ligning ilagt kildeskatt på utbyttet. Ligningsnemnda fastholdt ligningen.

I klage til overligningsnemnda ble det anført at det ville være i strid med EØS-avtalens art. 31 om etableringsfrihet å ilegge kildeskatt på utbytte av selskapets utenlandske aksjonærer, idet norske aksjonærer i henhold til «godtgjøringsregelen» etter skatteloven § 10-12 ikke betaler skatt av utbytte.

I overligningsnemndas vedtak ble selskapet gitt medhold, slik at kildeskatten på utbytte ble satt til kr. 0. Det ble her henvist til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse av 23. november 2004 (sak E 01/04) hvor det ble konkludert med at de norske reglene om kildeskatt var i strid med EØS-avtalens krav om fri flyt av kapital. Nemnda la ikke vekt på Finansdepartementets uttalelse om at EØS-retten, slik den er kommet til uttrykk gjennom EFTA-domstolen rådgivende uttalelser, ikke kan gis tilbakevirkende kraft.

Skattedirektoratet bragte saken inn for fylkesskattenemnda, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 4.

Fylkesskattenemnda kom til at EFTA-domstolens uttalelser ikke kan gis tilbakevirkende kraft og at de norske reglene ikke kunne sies å være i strid med EØS-avtalen i 2001.

Saken er påklaget til Riksskattenemnda.

1.8 Fisjon av utenlandsk registrert aksjeselskap

Saken gjelder fisjon av liberiansk registrert aksjeselskap som er skattepliktig til Norge som hjemmehørende i riket etter skatteloven § 2-2 første ledd.

Spørsmålet som ble reist var om fisjonen av selskapet var gjennomført på lovlig måte etter selskapsrettslige og regnskapsrettslige regler. Etter skatteloven § 11-1 er det avgjørende for hvorvidt fisjonen kan anses som skattefri. Når både det fisjonerende og det utfisjonerte selskapet var stiftet og registrert i utlandet, var det spørsmål om hvilke selskaps- og regnskapsrettslige regler som kom til anvendelse ved vurderingen av lovlighetskravet.

Selskapet anførte at det i utgangspunktet måtte være de liberianske selskapsrettslige og regnskapsrettslige bestemmelser som skal vurderes i forhold til lovlighetskravet i skatteloven § 11-1 forutsatt at disse er i tråd med de prinsipper som følger av norsk lovgivning.

Ligningsnemnda la til grunn at vilkårene for skattefrihet etter skatteloven kapittel 11 ikke var oppfylt. Det ble lagt til grunn at selskapet pliktet å følge de norske regnskapsreglene fullt ut. I forhold til de selskapsrettslige regler synes nemnda å legge til grunn at selskapet i det minste måtte følge prinsippene i aksjeloven.

Den aktuelle fisjonen var å betrakte som en skjevdelingsfisjon (hvor eierne skilte lag). Det ble derfor lagt til grunn at virkelige verdier skulle benyttes (transaksjonsprinsippet). Fisjonen var regnskapsført til kontinuitet hvilket vil si at de opprinnelige regnskapsmessige verdier var videreført. Ligningsnemnda kom derfor til at regnskapsreglene ikke var fulgt.

Det overdragende selskap hadde negativ egenkapital. Det ble derfor lagt til grunn at selskapet skulle ha vært tilført tilstrekkelig kapital til å finansiere aksjevederlaget til de innløste eierne. Videre ble selskapet ikke ansett å oppfylle prinsippet om tilstrekkelig aksjekapital. Nemnda konkluderte på denne bakgrunn at fisjonen heller ikke var gjennomført på lovlig måte etter de selskapsrettslige regler.

Vedtaket ble påklaget til overligningsnemnda, som fastholdt at selskapet fullt ut er underlagt de norske regnskapsreglene. Overligningsnemnda kom imidlertid til at både transaksjonsprinsippet og kontinuitetsprinsippet kunne aksepteres som regnskapsmessig lovlig på fisjonstidspunktet i henhold til god regnskapsskikk (GRS).

Basert på uttalelsen fra Finansdepartementet, inntatt i Utv. 1997 side 1093, kom overligningsnemnda til at det selskapsrettslig var tilstrekkelig at fisjonsalternativene og prinsippene som følger av aksjeloven var oppfylt.

Aksjelovens bestemmelser om minimum aksjekapital i aksjeloven § 3-1 nr. 1 gjelder således kun for selskaper som er stiftet og registrert i Norge.

I denne forbindelse ble det lagt til grunn at overføring av negativ egenkapital ikke var avgjørende når det var dekning i underliggende virkelige verdier for finansieringen av aksjevederlaget ved fisjonen. Ettersom det etter liberiansk rett ikke eksisterer noe krav til minimumskapital, ble det lagt til grunn at det ikke kunne oppstilles et slikt tilleggskrav for å anse fisjonen skattefri.

Fisjonen ble ansett å fylle vilkårene for skattefrihet.