1.1. Generelt om kapitalforvaltning

Midler i en pensjonskasse skal forvaltes langsiktig. Slik rammeverket er i dag er det en fare for at forvaltningen av midlene i pensjonskasser er for kortsiktig. Dette fordi det blir en avveining mellom ønske om økt aksjeandel for å øke avkastningen, og kravet om 8% kapitaldekning. Med 100% vekting av aksjer er de færreste i stand til å investere i aksjer pga. lav bufferkapital og må investere i rentepapirer med lavere avkastning i stedet. Dette kan medføre et misforhold mellom de forsikringstekniske avsetninger og tilhørende eiendeler som igjen innebærer en fare for den langsiktige avkastningen. Ifølge Kapitalforvaltningsforskriften § 5, skal pensjonskassen påse at eiendelene er sammensatt slik at de i forhold til arten av pensjonskassens forsikringsforpliktelser, forvaltes under hensyn til sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet. I verste fall kan et slik misforhold medføre at pensjonskassen ikke når sitt overordnede forretningsmål; å oppnå en best mulig avkastning for å kunne betale ut avtalte pensjoner til medlemmene nå og i fremtiden.

Det er viktig at aktiva som motsvarer de forsikringsmessige avsetninger forvaltes etter regler som tar hensyn til både kvantitative og kvalitative begrensninger. Det må stilles krav til kvaliteten på de enkelte finansielle instrumenter og kvantitative krav om spredning og diversifisering. Slike begrensninger bør fastsettes av styret og nedfelles i investeringsmandater og avtaler med eksterne forvaltere (der dette er aktuelt). For eksempel bør rammer for avvik fra referanseportefølje, krav til spredning, rammer for durasjon, rammer for bruk av derivater og rammer for investering i unoterte papirer angis i mandater og vedtas av styret. Det bør i tillegg fremkomme tydelig i den skriftlige avtalen med ekstern forvalter hvilke rapporteringer som ønskes og hvor ofte. Skal forvalter bistå med stresstester og andre analyser, må formen for analyser avklares og vedtas av styret for pensjonskassen.

I små og mellomstore pensjonskasser forutsetter Kredittilsynet også at større plasseringer, herunder kjøp og salg av fast eiendom, alltid blir styrebehandlet. Kredittilsynets standardvedtekter for pensjonskasser har bestemmelser om fremgangsmåten ved salg av verdipapirer, og Kredittilsynet vil normalt kreve at vedtektene skal ha slike bestemmelser. For mindre pensjonskasser som gis dispensasjon fra forskriftens krav om daglig leder, vil Kredittilsynet normalt kreve en ordning med at minst to av styrets medlemmer skal medvirke ved transaksjoner som vedrører kassens verdipapirportefølje. I andre pensjonskasser vil Kredittilsynet normalt kreve at minst en person med fullmakt fra styret medvirker sammen med daglig leder ved transaksjoner som vedrører pensjonskassens verdipapirportefølje. Medvirkning som nevnt bør skje i form av en uavhengig kontroll og oppgjørsfunksjon. Den eller de som på denne måten medvirker, bør ikke ha egne handelsfullmakter.

1.2. Overordnet styring og kontroll av kapitalforvaltningen

Pensjonskassens styre har det overordnede ansvaret for pensjonskassens forvaltning.

Styret skal fastsette retningslinjer for kapitalforvaltningen, herunder valutastrategi, oppfølging av markedsrisiko, rapportering til styret om kapitalforvaltningen, inkludert rapportenes innhold og rapporteringsfrekvens. Strategi og retningslinjer må dokumenteres. Dette er minimumskravene i Kapitalforvaltningsforskriften § 4. Det følger av pensjonskasseforskriftens § 9 at kapitalforvaltningsforskriften også gjelder for pensjonskasser.

Styret er pliktig til å sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning, herunder å sørge for at risikoeksponeringen ikke er så stor at det er fare for at pensjonskassens midler kan gå tapt. Målet bør være å oppnå en best mulig avkastning innenfor en ramme av forsvarlig risiko. Det at internkontrollforskriften (IK-forskriften) nå også er gjort gjeldende for pensjonskasser, bidrar til fokus på mål og risikoer i en pensjonskasse. Herunder mål og risikoer innenfor kapitalforvaltningen.

Som en del av den årlige risikorapporteringen fra daglig leder, jf. IK-forskriften § 4-2, så må mål, vesentlige risikoer og de interne kontrolltiltak som sikrer mot disse, oppstilles for alle vesentlige virksomhetsområder, herunder kapitalforvaltningen. Videre skal det foreligge en oppdatert dokumentasjon over de kontrolltiltak som er etablert med henvisning til instrukser, fullmakter og arbeidsbeskrivelser, jf. IK-forskriften § 3-1.

Det er forholdet mellom størrelsen på risikokapitalen mot markedsrisiko og den risiko pensjonskassen tar, som er sentralt ved vurderingen av en pensjonskasses investeringer. Det er svært viktig at pensjonskasser har eller tilegner seg den nødvendige kompetanse for å vurdere hvilken risiko pensjonskassen til enhver tid tar og kan ta. Det er da særlig styret som bør sørge for å tilegne seg den nødvendige kunnskap, eller eventuelt innhente spesialistkompetanse utenfra. Det er flere pensjonskasser som har opprettet såkalte Finansutvalg som skal bistå styret med den løpende vurderingen av kapitalforvaltningen og den risiko som pensjonskassen er eksponert for. Dette kan være en god løsning for flere.

Det er meget viktig at det innenfor kapitalforvaltningen er tilfredsstillende arbeidsdeling. Det kan ofte anses vanskelig i mindre pensjonskasser, men det skal og bør være mulig å ha minst to personer som deler på oppgavene. Den som jobber med kjøp og salg av verdipapirer (front office-funksjon) skal ikke forestå back office-handlinger også, så som mottak av sluttseddel, avstemming av bank mot VPS og bokføring. Det bør også av kontrollhensyn være arbeidsdeling mellom den som bokfører og den som foretar avstemminger. Forholdet er regulert i Kapitalforvaltnings-forskriften § 4 fjerde ledd og er også tatt opp av Kredittilsynet i rundskriv nr. 15/2003.

Det ble i 2001 innført strengere krav til oppfølging av markedsrisiko, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 30/2001 og endringen i Kapitalforvaltningsforskriften (tillegg i § 4 annet ledd bokstav a og en ny § 5a). I rundskrivet presiserer Kredittilsynet sin tolkning av de nye bestemmelsene, og gir utfyllende retningslinjer for gjennomføring av analyser for å vurdere markedsrisikoen. Det skal løpende gjennomføres stresstester for å måle og kontrollere porteføljens markedsrisiko. Hyppigheten av slike analyser avgjøres av pensjonskassene, i henhold til deres behov. Men Kredittilsynet anbefaler at det gjøres minst kvartalsvis. Resultatene av analysene bør presenteres for styret.

Stresstesten rundskrivet angir, er et minstekrav. Andre og bedre analyser kan benyttes. Det er opp til styret å avgjøre hvordan stresstestene skal foregå. De må foreta de nødvendige vurderinger for å fastslå sannsynlige utfall i dagens marked. Formålet er å beregne konsekvensen av en negativ utvikling i de markedene som påvirker pensjonskassens avkastning. Det vil si å se i hvilken grad pensjonskassens bufferkapital er forsvarlig i forhold til den markedsrisiko den er eksponert for. En pensjonskasse bør minimum tåle en stresstest (dvs. ha bufferkapital nok til å tåle verdifall lik en stresstest). Hvis analysen viser at pensjonskassen kan bli påført tap som overstiger bufferkapitalen, må pensjonskassen vurdere å iverksette tiltak for å redusere markedsrisikoen eller øke bufferkapitalen. Det er derfor svært viktig at resultatet av analysene rapporteres til styret, slik at de har best mulig beslutningsgrunnlag for pensjonskassens fremtidige kapitalforvaltning.

1.3. Utkontraktert kapitalforvaltning

Der kapitalforvaltningen er satt bort til en eller flere juridiske enheter, må det inngås skriftlige avtaler og begrensende mandater må utarbeides. Det bør i avtalen presiseres at pensjonskassens krav til kapitalforvaltning og regelverk for pensjonskassen må følges av leverandør. Rapporteringskrav bør også medtas skriftlig. Der det er flere forvaltere, bør det avtales utarbeidelse av en samlet rapportering til styret.

Til tross for at tjenesten er satt bort er det fortsatt styrets ansvar å påse forsvarlig forvaltning av pensjonskassens midler. Kredittilsynet har generelt understreket at pensjonskassen må ha kompetanse til å følge opp avtalene med tjenesteleverandørene og bedømme hvorvidt den virksomhet som er satt bort, drives forsvarlig, jf. rundskriv nr. 15/2003. Det fremkommer også av internkontrollforskriften med veiledning at bortsatte tjenester skal behandles likt med de som foretas innomhus. Det bør inntas i avtaler med leverandører at de må følge IK-forskriften på vegne av pensjonskassen. Dette bør også bekreftes av leverandørene årlig i forbindelse med internkontrollgjennomgangen. Kapitalforvaltningsstrategi, mandater og avtaler må oppdateres løpende i forhold til de faktiske forhold, og bør vurderes formelt av styret minst en gang årlig.

1.4. Investeringsbegrensninger

Det er i pensjonskasseforskriften opplistet noen begrensninger med hensyn til pensjonskassers investeringer i aksjer i foretaket det er opprettet for (Foretaket), lån til Foretaket og eiendom som leies ut til Foretaket.

En privat pensjonskasse kan ikke eie noen aksjer eller lignende i Foretaket. Dette blant annet for å unngå at de ansatte mister pensjonene sine hvis Foretaket skulle gå konkurs.

Lån, garanti eller andre verdipapirer utstedt av Foretaket kan innehas av pensjonskassen inntil maksimum 20% av pensjonskassens midler (forvaltningskapitalen), men lån må sikres med pant innenfor 50% av forsvarlig verdi. Plasseringer som nevnt over og eiendom som brukes av Foretaket kan maksimum utgjøre 35% av forvaltningskapitalen. Det er ikke noe i veien for å kjøpe eiendom tilhørende Foretaket forutsatt at kjøpet skjer til armlengdes-prinsipp. Det vil si at kjøpspris bør være markedsverdi (høyeste bud) på kjøpstidspunktet. Skal Foretaket og eventuelle datterselskaper ha et leieforhold med pensjonskassen i de nyervervede eiendommene må leieforholdet også fastsettes i henhold til armlengdes-prinsipp og avtalen nedfelles skriftlig og signeres av begge parter.

En pensjonskasse kan ikke investere mer enn inntil 35% i aksjer og andre eierandeler, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 7 første ledd. Øvre grense for andel aksjer ble endret fra 20% våren 1998 og både pensjonskasser og livsforsikringsselskaper tilpasset seg raskt denne nye grensen. Men etter fallet i aksjemarkedene de siste årene har aksjeandelen falt igjen i de fleste foretak. Aksjeandelen beregnes på grunnlag av pensjonskassens forsikringsmessige avsetninger.

1.5. Derivater

Videre er pensjonskasser underlagt forskriften om bruk av derivater i forsikring av 3. juni 2002. Et derivat er her definert som et finansielt instrument etter lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd nr. 4-8. Eksempel på derivater er finansielle terminkontrakter, fremtidige renteavtaler (FRA), opsjoner og rente- og valutabytteavtaler.

Ved bruk av derivater i pensjonskasser har styret et spesielt ansvar for å sikre at de og administrasjonen har den tilstrekkelige kompetanse og erfaring med derivatenes virkemåte og risikoegenskaper. Styrets ansvar reguleres i derivatforskriftens § 3. Her fremkommer det videre at de må fastsette en overordnet strategi for bruken av derivater, inkludert tilsiktet risikoprofil. I tillegg må de også fastsette risikorammer og sørge for et tilfredsstillende system for måling og rapportering av risiko. Derivater skal i utgangspunktet kun benyttes for å redusere pensjonskassens risiko og eventuelt hvis de gjør det mulig å forvalte pensjonskassens midler mer effektivt uten at pensjonskassens risiko øker merkbart.

1.6. Unoterte aksjer eller eierandeler

Det anbefales at pensjonskasser investerer i børsnoterte verdipapirer. Dette fordi det ofte kan være vanskelig å finne frem til en virkelig verdi for unoterte papirer, noe som bidrar til usikkerhet rundt de bokførte verdier. I tillegg vil ofte unoterte papirer være vanskelig omsettelige. Dette kan føre til vanskeligheter med å oppfylle forpliktelsen pensjonskassene har til å påse at eiendelene er sammensatt slik at de, i forhold til arten av pensjonskassens forpliktelser, forvaltes betryggende med hensyn til sikkerhet, avkastning og likviditet, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 5.

Pensjonskassene kan dog ikke nektes å investere i unoterte papirer, men bør følge begrensningen i kapitalforvaltningsforskriften § 7 femte ledd, som angir en maksimumsinvestering i unoterte aksjer og andre verdipapirer til 5% av de forsikringsmessige avsetningene.

1.7. Hvitvasking

Pensjonskasser skal følge Kredittilsynets rundskriv nr. 9/2003 som oppstiller de nye reglene for hvitvasking som er gjeldende for finansforetak inkludert pensjonskasser.

Den 1. januar 2004 trådte den nye hvitvaskingsloven og tilhørende forskrift i kraft.

Den nye lovgivningen innebærer at samtlige rapporteringspliktige skal kreve gyldig legitimasjon ved etablering av kundeforhold, foreta nærmere undersøkelser dersom en transaksjon fremtrer som mistenkelig og rapportere transaksjonen til ØKOKRIM, dersom mistanken ikke er avkreftet etter slike undersøkelser. Identitetskontrollen skal skje ved personlig fremmøte i foretaket som inngår avtalen med kunden, eller hos annen rapporteringspliktig (utkontraktering), jf. lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) av 20. juni 2003 og tilhørende forskrift av 10. desember 2003 nr. 1487.

1.8. Egenhandel i finansielle instrumenter

Det er kommet noen nye regler for egenhandel siden lov av 21. mai 1999 nr. 28 trådte i kraft.

Lov av 20. juni 2003 nr. 43, som ble gjeldende fra 13. august 2003, førte blant annet til endringer i verdipapirhandelloven § 2a-5. Her fremkommer det at det månedlige rapporteringskravet av de ansattes egenhandel til Kredittilsynet ikke lenger er gjeldende, men pensjonskasser skal fortsatt innhente de ansattes egenhandelsmeldinger og oppbevare dem i tre år. Disse skal til enhver tid være tilgjengelige for Kredittilsynet. Pensjonskassene har en plikt til å gjennomgå meldingene fra de ansatte og varsle Kredittilsynet ved mistanke om brudd på egenhandelsregelverket.

Reglene for egenhandel i finansielle instrumenter for egen regning gjelder kun ansatte som har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter for foretaket eller foretakets kunder. Det er foretaket som er rapporteringspliktige ovenfor Kredittilsynet, og ikke den enkelte ansatte. Bestemmelsene er ikke kun rettet mot ansatte som er beslutningstakere. Som eksempel på personer som kan omfattes nevnes bl.a. controllere, analytikere, oppgjørsmedarbeidere og systemoperatører.

Formålet med egenhandelsreglene er å hindre at personer som normalt har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter, benytter sin posisjon til egen eller andres vinning.

1.9 Bufferkapital

Bufferkapital er av Kredittilsynet definert som ansvarlig kapital ut over minstekrav (lik 8%), kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger. Det er ingen minstekrav til bufferkapital i dag. En pensjonskasse skal løpende vurdere i hvilken utstrekning pensjonskassens bufferkapital er forsvarlig i forhold til den markedsrisiko som pensjonskassen er eksponert for, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 5a 1. ledd.

Størrelsen vil variere i henhold til markedsutviklingen og pensjonskassens egne disposisjoner. Styrking av bufferkapitalen forutsetter enten tilførsel av midler fra foretaket eller fra driften av pensjonskassen. Det avkastningsnivå som ligger til grunn for premieberegningen (nå 3%), bestemmer også det nivå årets avkastning må overstige, før det foreligger et renteoverskudd. Renteoverskuddet kan så disponeres til tilleggsavsetninger for å bygge opp bufferkapitalen, og deretter til overskudd til medlemmene og egenkapitalen (eierløse midler).

Det er ifølge Kredittilsynet en fare for at livsforsikringsselsskaper og pensjonskasser havner i en «lavavkastningsfelle» - der lav bufferkapital og synkende rente gir små eller ingen overskudd, slik at bufferkapitalen og avkastningen forblir lav. Dette vil særlig oppstå ved vedvarende lav aksjeandel og fortsatt lave renter. Aktivasammensetningen for private pensjonskasser viser en jevn reduksjon av aksjer frem til 2003, men har økt noe igjen i 2004. Reduksjonen er likevel ikke så drastisk som i livsforsikringsselskapene. De hadde i 2003 under 10% aksjer fra ca. 32% i 1999. I private pensjonskasser har aksjeandelen gått fra ca. 34% i 2000 til i underkant av 20% i 2003. Dette er nok en kombinasjon av verdireduksjon og realisasjon av aksjer. Obligasjoner og sertifikater har økt i samme periode. Lav avkastning vil gi høyere reelle premier for pensjonsinnretningenes ytelsesbaserte pensjoner. Dersom den årlige avkastningen kan økes med 1%, medfører dette 20-24% reduksjon i pensjonskostnadene. Av dette ser vi tydelig effekten lav avkastning får for pensjonskostnadene.

Manglende bufferkapital/risikobærende evne medfører at pensjonskassene ikke kan øke sin eksponering i mer risikofylte instrumenter som kunne gitt høyere avkastning - dette gjelder særlig aksjer som er vektet til 100%. Pensjonskassene tvinges i en slik situasjon til kortsiktig forvaltning og investerer i lavere vektede verdipapirer i stedet (for å oppfylle 8%-kravet til kapitaldekning), ofte med lav avkastning som resultat. Dette er svært ugunstig for en pensjonskasse som burde tenke langsiktig, da forpliktelsene deres er langsiktig av natur. I tillegg er det en avveining mellom avsetning til tilleggsavsetninger og til oppbygging av egenkapitalen.

Av tiltak har Kredittilsynet oppfordret til å bruke det meste av overskuddet til å bygge opp egenkapitalen. I tillegg er grunnlagsrenten satt ned til 3%, noe som også øker muligheten for overskudd og dermed økt buffer.

1.10. Kapitaldekning

Pensjonskasser har et krav om minimum 8% kapitaldekning. Denne beregnes på grunnlag av en vektet balanse. Kapitaldekningen fremkommer ved å ta den samlede ansvarlige kapitalen og dele på vektet balanse. Vektingen av eiendeler er angitt i Kredittilsynets veiledning til kapitaldekningsoppgaven. 90 dager etter årsslutt skal kapitaldekningsoppgaven (rapport 700) leveres til Kredittilsynet, jf. forskrift av 15. november 1996. Det er ved beregningen av kapitaldekningen spesielt viktig å huske på å trekke fra den delen av det ansvarlige lånet som forfaller om fem år eller mindre. En femtedel skal trekkes fra for hvert år frem til forfall.