1. Innledning

Selskapet Storhaugen Invest AS (SI) var konsernspiss i et konsern som i all hovedsak drev med oljeservice og konsulentvirksomhet. Konsernet som sådant sysselsatte rundt 200 personer, inklusive ansatte i et joint venture som var under konsernets management. Konsernspissen var eid av én aksjonær, som også var daglig leder og styreformann.

Konsernspissen sysselsatte i all hovedsak aksjonæren og hans kone, men en rekke prosjekter ble styrt av konsernspissen - der en anvendte personell fra datterselskap og joint ventures. Konsernspissen drev virksomhet i skattemessig forstand.

Konsernet flyttet fra Sola til Bergen, og man trengte da kontorer til virksomheten, så vel som bolig til daglig leder. Man gikk først til anskaffelse av en eiendom nær Bergen sentrum som ble brukt som kontor og bolig. Senere flyttet datterselskapet sin virksomhet til Kokstad utenfor Bergen sentrum, og den eiendom som tidligere ble brukt som kontor og bolig ble solgt. Selskapet gikk til anskaffelse av en villa utenfor Bergen sentrum, som skulle anvendes til kontor for konsernspissen og bolig for daglig leder/eneeier. For Høyesterett var det enighet om at selskapet brukte 25% av boligens leieverdi i egen virksomhet, mens 75% av den ble anvendt av aksjonæren og hans familie til boligformål.

Selskapet ble av Riksskattenemnda uttaksbeskattet for aksjonærens bruk av boligdelen av eiendommen. Ved verdsettelsen i forbindelse med uttak brukte man ikke verdsettelsesnormen i uttaksbestemmelsen, men skattelovens dagjeldende § 54 første ledd. Videre ble RISK justert ned for ulovlig utbytte.

Det skal også opplyses at aksjonæren ble skattlagt for ulovlig utbytte tilsvarende verdien av bofordelen (som var «verdivurdert» identisk som ved uttak). Dette spørsmålet var ikke tema for rettssaken.

De spørsmål som var oppe for Høyesterett - og som Høyesterett har avgjort - var således bl.a.:

• Er det hjemmel for å uttaksbeskatte såkalte «tingtjenester» etter skattelovens § 42 første ledd (någjeldende § 5-2)?

  • Subsidiært hvordan skal disse verdsettes - skjønnet?

• Kan man bruke skattelovens § 54 første ledd (någjeldende § 13-1) som supplement til uttaksbestemmelsen?

  • Hvordan verdsetter man etter § 54 første ledd?

• Var resultatet av ligningsmyndighetenes vedtak lovlig, hensett til at det medførte trippelbeskatning for selskap/aksjonær?

  • Subsidiært, er et slikt skjønnsresultat rimelig?

• Kan man regulere RISK for ulovlig utbytte - der aksjonæren ikke får godtgjørelse?

Høyesterett avgjorde alle spørsmål ovenfor i skattyters disfavør. Nedenfor skal jeg redegjøre noe nærmere for Høyesteretts premisser, samt knytte kommentarer til disse. Videre vil jeg redegjøre noe nærmere for konsekvenser av dommen, hvordan man nå bør innrette seg og endelig en avslutning der jeg oppsummerer saken og stiller enkelte spørsmål ved Høyesteretts behandling.

I fremstillingen nedenfor vil det settes hovedfokus på Høyesteretts drøftelser knyttet til skattelovens § 13-1 (§ 54 første ledd).

Undertegnede var Storhaugen Invest AS" prosessfullmektig i Høyesterett. Denne fremstilling, og de vurderinger som gjøres, kan nok være påvirket av min rolle for skattyter - på godt og vondt.