Bakgrunn*

I de tilfeller en norsk næringsdrivende leverer E-commerce tjenester til forbrukere i EU-land, har registreringssituasjonen vært en klar utfordring. Praktiseringen av regelverket har variert fra land til land, og mange norske aktører har vært nødt til å operere med utallige registreringsforhold.

Dette er nå endret. Fra og med 1. juli 2003 vil alle næringsdrivende fra tredjeland, herunder norske næringsdrivende, som ikke er etablert i EU, fritt kunne velge registreringsland. Dette letter de rapporteringsmessige utfordringer, selv om systemet legger opp til en noe spennende vri: Selv med ett registreringsforhold, blir den næringsdrivende allikevel forpliktet til å oppkreve avgift ihht. den avgiftssats som gjelder i det land kunden har sitt hjemsted!

Hva er E-commerce tjenester?

I hovedsak vil følgende tjenester være omfattet av avgiftsdirektivet:

• Levering og hosting av web-sider, fjernvedlikehold av software og hardware

• Levering og ajourføring av software

• Levering av bilder, tekster og informasjon samt stille databaser til rådighet

• Levering av musikk eller film, spill (også spill om penger), utsendelse av politiske, kulturelle og kunstneriske begivenheter, sportsbegivenheter, vitenskapelige begivenheter eller underholdning

• Levering av fjernundervisning

Det som slås fast i E-commerce avgiftsdirektivet ((EC VAT Directive 77/388/CEE av 7. mai 2002) er at denne type tjenester anses levert der kunden er bosatt.

Hvem omfattes av ordningen?

Direktivet omfatter leverandører fra tredjeland, det vil si næringsdrivende fra ikke-EU-land som heller ikke er etablert innen EU. Norske næringsdrivende vil med andre ord falle inn under ordningen.

Hvilke transaksjoner omfattes?

E-commerce direktivet gjelder kun ved omsetning av ovennevnte tjenester til ikke-avgiftspliktige personer (forbrukere). I de tilfeller omsetning skjer til avgiftspliktige kunder, vil andre regler komme til anvendelse.

Hva innebærer ordningen?

Ordningen - som er frivillig - innebærer at en leverandør av de aktuelle tjenestene til forbrukere, fritt kan velge hvilket land han vil la seg registrere i. Og - ordningen innebærer at det er tilstrekkelig for leverandøren å registrere seg i ett EU-land. Dette igjen betyr at man begrenser seg til å kommunisere med en avgiftsmyndighet, rapportere til en avgiftsmyndighet (hvilket skal skje kvartalsvis) osv.

Så langt, en grei ordning som begrenser administrative rapporteringsrutiner.

Men - en aldri så liten utfordring foreligger fortsatt: Leverandøren skal på faktura til sin kunde oppkreve den avgiftssats som gjelder i det land hvor kunden befinner seg.

Eksempel: Har en norsk næringsdrivende valgt å registrere seg i Luxembourg, og har en kunde i Danmark, vil det måtte oppkreves 25% dansk merverdiavgift på fakturaen til den danske kunden. Dette til tross for at Luxembourg har en avgiftssats på 15%.

Den registrerte leverandøren er forpliktet til å føre detaljerte regnskaper som viser at avgiftsbehandlingen er korrekt. Registreringslandet vil være ansvarlig for distribusjon av både informasjon og avgiftsbeløpet til rett land.

Det er viktig å være oppmerksom på at ordningen ikke innebærer at man automatisk kan fradragsføre inngående avgift som er pådratt i andre land enn registreringslandet. Skulle for eksempel den norske næringsdrivende med et registreringsforhold i Luxembourg pådra seg avgiftskostnader i Danmark, vil ikke denne avgiften kunne medtas som inngående ved rapporteringen i Luxembourg. Avgiften vil måtte søkes refundert i henhold til 13. avgiftsdirektiv. Dette er fortsatt et tungrodd system med administrative belastninger.

Varighet

Ordningen er, som mange andre ordninger i EU, midlertidig. Direktivet gjelder i utgangspunktet tre år, det vil si frem til 30. juni 2006.